Hva slags bilde lager norske medier av Finlands statsminister Sanna Marin?
Hva slags bilde lager norske medier av Finlands statsminister Sanna Marin?

MENINGER:

Kan norske medier gi kvinner litt mer frihet til å være hele mennesker?

«Gud og hvermann (og -kvinne) har ytret sin mening om Sanna Marins dansevideo. Men hva kan vi i norsk presse lære?», skriver Ida Eliassen-Coker.

Publisert

Selv om Dagsrevyen 19. august tok saken opp på en svært alvorlig måte, er det nå på kommentarplass og i sosiale medier bred enighet i Norge om at dette er en ikke-sak. Marin får også støtte fra norske politikere. Selvfølgelig må man ha fri og slippe seg løs når man har en så stressende jobb.

Likevel ser vi overskrifter om at hun «brast i gråt» Dagbladet og at hun «knakk sammen» på fronten av VG da hun atter en gang måtte forsvare og forklare saken. De som gidder å se videoen, ser at hun fikk en klump i halsen og var følelsesmessig berørt. Det var alt. Hva vil Dagbladet og VG med å fremstille henne sånn?

Er det for å si at hun er svak? Likevel bare et barn, slik kvinner ble ansett for tre generasjoner siden? Påstander om gråt bygger opp under bildet av henne som ute av kontroll. Sånn skal ikke en sindig statsleder opptre.

En statsleder har alltid kontroll på følelsene sine – kanskje med kledelige unntak i møte med hardt rammede landsmenn- og kvinner. Men de følelsene som hører privatlivet til, de skal aldri ha noen plass i offentligheten. Dette er der Marin bryter med bildet av en statsleder når hun danser og ler som en helt vanlig ung kvinne gjør på fest.

Og så gjør hun det jammen igjen ved å «bryte sammen» – eller da ved å bli følelsesmessig berørt i en offentlig sammenheng.

Gjentatte studier viser at både kvinner og menn oppfatter menns følelser som berettiget, mens kvinners følelser blir oppfattet som uttrykk for at hun ikke håndterer livet. Fremtredende kvinner forteller om hvordan de har blitt nødt til å maskere sine ekte følelser for å bli tatt på alvor. Hillary Clinton er et eksempel, Gro Harlem Brundtland et annet. Det finnes mange, mange flere.

Partyguttas historie

Historiens maktmenn har alltid tatt seg retten til å oppføre seg tåpelig. Det er skrevet en hel bok om amerikanske presidenters festvaner: Party Like a President: True Tales of Inebriation, Lechery, and Mischief From the Oval Office.

Men dette er noe annet. Hun er slående vakker, småbarnsmor og danser sexy som faen. Det er nesten ikke til å holde ut. Hvis vi leser norsk kvinnehistorie, kan vi si at kvinner er her «på nåde». Vi hadde ingenting i norsk offentlighet å gjøre.

Hver eneste posisjon kvinner har erobret, har vært en kamp. Det har ikke kommet som følge av at de er blitt invitert inn, eller at holdningene til hvor de bør opptre, plutselig har endret seg slik at de stille og rolig har kunnet ta plass i maktposisjoner. Ja, generelt vil nok de aller fleste nå si at kvinner og menn har lik tilgang på makt, og at de aller fleste glasstak er brutt.

Og likevel har de måttet bryte glasstakene for å komme til makten. De har møtt motstand, både formelt og ikke minst i form av innarbeidede kulturer og holdninger. Er det noen som fremdeles husker et middagsselskap med fremtredende menn som diskuterte hvem som burde bli sentralbanksjef?

Poenget er at selv om kvinner nå har formell tilgang på maktposisjoner, så er mange fortsatt på nåde, på prøve.

Bekrefter holdninger

Og da skal det ikke så mye til før man faller. Og Marin faller når hun danser som en ungdom. Hun bekrefter de underliggende holdningene om at alder og kjønn gjorde henne inkompetent til å være Finlands statsminister – disse holdningene som hun trosset da hun fikk posisjonen. Og som lå latent, hun måtte bevise at de ikke stemte – og så plutselig oppfører hun seg både som en ungdom – og som en kvinne.

Maja Sojtaric, kommentator i Nordlys skriver om den tåpelige kvinnen: «Helst skal hun fremstå som et piggete, aseksuelt vesen, uten et fnugg av interesse for uhemmet livsutfoldelse, hvis hun skal uttale seg om viktige saker. Og vi skal holde hennes kropp imot henne for evig tid, amen.»

Sojtaric nevner også, svært relevant, oppslagene om justisminister Emilie Enger Mehl i sommer. Bak et skalkeskjul om at hun ikke brukte redningsvest, fikk flere medier folk til å klikke på bildene av en lettkledd minister.

Hvorfor har vi ikke lignende oppslag om sexy, norske mannlige politikere på stranda? Jeg kan komme på flere som kunne ha gitt klikk fra oss som tiltrekkes av menn. Det har mest sannsynlig også vært mannlige politikere som gjennom sommeren har vært på vannscooter eller sup-brett uten redningsvest. Hvis det var det man var opptatt av.

Småbarnsmor og politiker

Det kan ikke være lenge siden den første småbarnsmoren kom inn på Stortinget. Men Une Bastholm fra MDG trakk seg nylig fordi det var for tungt å kombinere. En vond avgjørelse som jeg har stor respekt for. Sannsynligheten for å bli folkevalgt faller når du får barn, slås det fast i Aftenposten.

Det er allerede vanskelig nok å være leder, for ikke å si ansatt og småbarnsmor. Med en slik storm rundt at Marin tar seg litt fri i helga, blir det ikke akkurat enklere.

Anna Rogstad kom inn på Stortinget som Norges første kvinne i 1911. Min egen bestemor Solveig, som gikk bort tidligere år, fikk ikke lov av sin far å ta utdanning. Holdningene vi har innerst inne endrer seg ikke så raskt. Hvis vi ikke blir bevisste og tar et oppgjør med dem, overfører vi skammen og begrensningene til våre barn.

Når ble det akseptabelt for kvinner i Norge å feste?

Er det i det hele tatt greit i dag? Denne saken røsker tak i våre forestillinger om hva en ansvarlig voksen skal være.

Hvis jeg skriver at jeg på bylinebildet av meg var legendarisk fyllesyk, mister du respekten for meg da? Det ble tatt av Medier24s journalist på Arendalsuka i fjor en dag rundt kl. 13.00 og jeg hadde vært på nachspiel til kl. 08.00.

Jeg var så dårlig at jeg skalv, og skammet meg nok til at jeg ikke nevnte det for journalisten. Men kjenner ofte på at jeg burde skamme meg mer over å ha det så gøy. Jeg som har barn og alt.

Populære nordmenn

Vi har ikke hatt mange profilerte politikere som viser feminine sider, sensualitet og lekenhet. Jeg tror ikke det er rom for det i Norge ennå heller.

Nils Brenna har gjort kartlegginger av de mest populære personene i Norge. Hvem er best likt av både kvinner og menn? Det er menn. Nesten bare menn.

Kvinner som vil oppnå de virkelige maktposisjonene i Norge, må få folk til å glemme at de er kvinner. Bare da kan de oppnå ekte respekt fra et flertall i befolkningen – både kvinner og menn. Kan norske medier gi kvinner litt mer frihet til å være hele mennesker?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS