Dommen faller først i folkets domstol

Vi går mot sluttspurten av den sju uker lange Ingebrigtsen-rettssaken, som har fått massiv oppmerksomhet i befolkningen gjennom mediene.

Mediene er en viktig bestanddel i demokratiet, både som informasjonskanal og påvirkningskanal, men også som den fjerde statsmakt, som skal se maktpersoner i kortene.

Men som vi skriver i boka “Makta er vår - Politikk og påvirkning i det norske demokratiet”, kan funksjonen som statens vaktbikkje i noen tilfeller gli over til å kopiere rollen til den tredje statsmakt – domstolene. I forlengelse av medienes dagsordenfunksjon vil en kritisk og omfattende mediedekning påvirke hva en større masse tenker om en person som er i medienes søkelys. I rettssaken som nå pågår, hvor trener og pappa Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for mishandling av flere av sine barn, har mediene dekket nært hvert minutt. Som kommunikasjonsekspert Eva Sannum uttalte i NRKs Debatten i april, har dette nærmest «gjort oss alle til meddommere».

Offentlig gapestokk?

Selv om mediene skal dekke saker som er av offentlig interesse, utfordrer intensive dekninger som dette idealet om at alle er uskyldig inntil det motsatte er bevist - et prinsipp domstolene er fundert på. I en kompetitiv bransje, hvor kampen om å være først ute og om å vinne abonnentene og annonsørenes gunst er hard, er det særlig viktig å være bevisst hva klikkene og lesertallene kan koste. Og selv om mediene skal være vaktbikkje overfor de mektigste i samfunnet, bør vi spørre oss; hvor går grensen til offentlig gapestokk?

Mediejag er et faktum når én enkelt sak spiser opp mangfoldet i nyhetsdekningen og blir dominerende i flere toneangivende medier samtidig. En vanlig metafor er at mediene jager i flokk. At de har et «bytte», gjerne en person i maktposisjon som har trådt over en grense moralsk, økonomisk eller juridisk (eller en kombinasjon), og nå kringkastes jakten foran alles åsyn. Uansett hva man måtte mene om Gjert Ingebrigtsen, så er det verdt å stoppe opp for å diskutere dekningens forholdsmessighet.

Uklare gråsoner

At mediene er bevisste på sin rolle som folkets domstol og ansvaret det medfører, er avgjørende for å bevare tillit til mediene. En hel bransje har tatt lærdom etter Tore Tønne-saken, der den tidligere helseministeren i Jens Stoltenbergs første regjering befant seg i en mediestorm da han tok sitt eget liv. Men frykten for fatale konsekvenser kan også være problematisk, i den forstand at mange viktige og riktige avsløringer aldri ser dagens lys. Maktpersoner skal tåle medienes kritiske søkelys. Også kjente løpetrenere som har lånt store deler av det norske folks oppmerksomhet, hvilket igjen gir påvirkningsmakt. Mellom berøringsangst som gjør at noen journalister unngår å avdekke kritiske forhold, og fullt mediejag, finnes det uklare gråsoner som er verdt å diskutere.

Pressen må være bevisst på disse gråsonene og dilemmaene, og skal ha applaus for at de i lys av Ingebrigtsen-rettssaken har forsøkt å ha et kritisk blikk på seg selv gjennom å blant annet diskutere dette under Debatten-sendingen på NRK. Dette må være en bevissthet den fjerde statsmakt må ta med seg videre i glidningen inn i den tredje statsmakt. For en domstol bør pressen aldri bli. Og da må den heller ikke opptre som en.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

MENINGER:

Ingebrigtsen-saken: Journalistikk eller ren underholdning?

Anker innsynsnekt i Ingebrigtsen-saken