Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal ikke skal lage presseetiske regler. Utvalget skal strengt tolke Vær varsom-plakaten, som er laget og jevnlig revidert av presseorganisasjonene.
Plakaten har 42 punkter som er summen av den kunnskap og erfaring pressen til enhver tid har om hva som er god presseskikk. Men Vær varsom-plakaten er kun veiledende retningslinjer for redaksjonene. Presseetikken er fundamentert på begrepet «lojalitet», ikke «tvang».
Derfor må redaktører og journalister kunne kritisere PFUs uttalelser, hvis man mener uttalelsene ikke holder mål. Den siste institusjon i demokratiet som kan kreve lydighet, er den frie pressen.
Dere må tenke dere om!
At presseetikken bygger på lojalitet betyr at redaksjonene har en forpliktelse til å følge Vær varsom-plakaten og til å akseptere PFUs rolle som klageorgan i pressens selvdømmeordning.
Men presseetiske avgjørelser skal alltid tas i redaksjonene. Det følger av (det lovfestede) redaktøransvaret.
Men da må vi kunne kreve at redaktøren både har presseetisk kunnskap og intellektuell kraft til å treffe kvalifiserte og ansvarlige etisk avgjørelser.
En ansvarlig redaktør kan aldri delegere bort sitt presseetiske ansvar. Samtidig er det redaktørens rett å gi uttrykk for uenighet, eller kritisere PFUs uttalelser. Denne balansegangen må vi leve med. Ingen redaksjon kan tvinges til lydighet.
Til Journalisten sier nestlederen i Norsk Redaktørforening, Nordlys-redaktør Helge Nitteberg, at «det bør sitte langt inne å ytre kritikk mot PFU rett etter selv å ha blitt felt», og at det er «ytterst viktig at det (kritikken red.anm.) er prinsipielt, og det må være noe mer enn den enkelte fellelse».
Han får støtte fra andre redaktører. Norsk Presseforbunds generalsekretær, Elin Floberghagen, uttalte til Medier24 i desember at PFU er mer åpne enn noen gang, og at det med åpenheten kommer mer diskusjon. «Men det er viktig at redaktørene støtter opp om ordningen, og om man skulle få behov for å si at man er uenig, bør man gjøre det på en måte som støtter opp om ordningen, ikke svekker den», uttaler Floberghagen.
En skjønnsmessig vurdering
Morgan Andersen sa en gang i et foredrag på Institutt for Journalistikk: «Det verste for idrettslag og idrettsutøvere er en ukritisk og taus presse». Jeg sier det samme om PFU.
I mine åtte år som PFU-sekretær, opplevde jeg at utvalgets avgjørelser ble kritisert. Både utvalgets leder og sekretær måtte ut i harde debatter om PFUs tolkning av Vær varsom-plakaten.
På et kurs på Institutt for Journalistikk for flere år siden, der PFU hadde sitt ordinære møte og skyggeutvalg med kursdeltakere og allmennheter, vurderte de samme klagene som PFU hadde til, konkluderte PFU med at Norlands Framtid hadde brutt god presseskikk.
Da Thor Woje, ansvarlig redaktør i Nordlands Framtid og representant for redaktørene i PFU, ble spurt av en kursdeltaker om han ville følge PFUs uttalelse, svarte Woje at hans presseetiske vurdering i den aktuelle saken var gjennomtenkt og bevisst, at avgjørelsen i PFU ikke var egnet til å endre hans holdning, at han ikke kunne overføre redaktøransvaret sitt til en skjønnsmessig vurdering i PFU og la det være avgjørende for avisens policy framover.
Kursdeltakeren vendte seg deretter mot daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Gunnar Gran, og spurte om PFU kunne akseptere at et medlem av utvalget ikke ville følge PFUs uttalelse. Har man ikke klart for seg PFUs rolle, er det et vanskelig spørsmål å besvare.
Svaret er nettopp at PFUs uttalelser kun er retningsgivende En redaktør har derfor både rett til å være uenig med PFU og gi uttrykk for det. Det kalles ytringsfrihet, en frihet pressen må forsvare med nebb og klør.
Debatten – eller det frie ord - er det viktigste virkemiddelet vi har i kampen for å beskytte og styrke demokratiet og de demokratiske samfunnsinstitusjonene. En av de viktigste er den frie presse.
Det strandet i USA
I USA ble det med forsøket å etablere en nasjonal selvdømmeordning.
National News Council (NNC) ble etablert i 1973 og nedlagt i 1983 fordi store deler av pressen i USA, og særlig de store avisene, ignorerte utvalget. New York Times var direkte fiendtlig innstilt fordi avisen mente utvalget representerte en trussel mot pressefriheten. (Jeg har alle uttalelsene fra NNC, som jeg hentet på et lager i Minneapolis i 1994.)
Abe Rosenthal, som var sjefredaktør i The New York Times i 17 år, uttalte da det ble gjort forsøk på å blåse nytt liv i selvdømmeordningen: "Jeg er imot regulering av pressen, inkludert selvregulering, unntatt innenfor hver enkelt avis eller kringkastingsstasjon».
«Ikke noe føleri!»
2. januar 1986 hadde jeg min første arbeidsdag som PFU-sekretær. Generalsekretær Hans Andreas Ihlebæk ga meg straks i oppdrag å gjennomgå og forbedre klageprosessen til PFU.
Jeg hadde sagt opp jobben som politisk redaktør i Fredriksstad Blad etter et mislykket forsøk på å hindre at Orkla Media kjøpte avisen. Som PFU-sekretær var jeg nå klar til å ordne opp med de presseetiske overtrampene i pressen!
Jeg var klar til å påta meg rollen som pressepoliti. Men jeg lærte fort at PFUs oppgave er å vurdere klagene i forhold til de etablerte presseetiske reglene, ikke skape nye regler. «Her skal det ikke være noe føleri, Gunnar», formante daværende generalsekretæren Hans Andreas Ihlebæk meg, PFU-sekretariatets oppgave er å passe på at utvalgets uttalelser er konsekvente og konsistente i forhold til Vær varsom-plakaten.
Altså at uttalelsene følger den etablerte forståelsen av de presseetiske normer og har en levetid utover den aktuelle klagen.
Vær varsom-plakaten er en samling kortfattede etiske imperativer som PFU skal klargjøre, utdype og anvende i den aktuelle klagesaken. Ved at PFU i ettertid prøver redaksjonenes avgjørelser i forhold til Vær varsom-plakaten, trekker utvalget opp retningslinjer for hva som er god og dårlig presseskikk.
Men retningslinjene må alltid gjenspeile normene i Vær varsom-plakaten. PFU kan aldri opptre i strid med pressens eget regelverk. Derfor må PFUs uttalelser kunne diskuteres.
Brukes PFUs uttalelser?
Et viktig spørsmål er i hvilken grad norske redaktører gjennomgår PFUs uttalelser i sine redaksjoner. For flere år siden foretok jeg en spørreundersøkelse blant alle redaksjoner der jeg stilte det spørsmålet. Svarene var nedslående. Jeg håper det er bedre i dag.
Fraværet av debatt og kritikk er PFUs verste fiende!
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
