Hva er en fjerde statsmakt verdt, hvis ingen lytter?

Journalistikken er under press. Tilliten til mediene svekkes, og stadig flere velger å vende nyhetene ryggen. Ikke av likegyldighet, men av utmattelse. Folk er lei av skandaler, krangler og støy. Nyhetsunnvikelse er ikke lenger en nisje – det er en voksende realitet.

Derfor samlet vi oss – 24 journalister, redaktører, undervisere og forskere fra hele Norden – til det første Lysebu-seminaret. Med ulike erfaringer, men et felles engasjement, møttes vi i Oslo for å utforske hvordan journalistikken kan møte disse utfordringene: Hvordan kan vi styrke relevans, bygge tillit og skape en journalistikk som både lytter og leder?

I Danmark sier 23 prosent at de ofte eller av og til unngår nyheter – en økning på fire prosentpoeng fra året før. Globalt gjelder det 39 prosent – det høyeste nivået målt av Reuters Institute. Og i Norge, hvor tilliten tradisjonelt har vært høy, unngår nesten én av fem unge mellom 18 og 24 år nyheter. Dette er ikke bare et medieproblem. Det er et demokratisk problem.

Samtidig har journalistikken sterke verktøy. Vi vet hvordan man fanger oppmerksomhet, bygger dramaturgi og vekker følelser. Men det er som om konfliktnivået er skrudd så høyt at vi har sluttet å høre etter selv. Når vi ukritisk forsterker fornærmelser og lar politikere definere dagsorden, risikerer vi å redusere journalistikken til et mikrofonstativ for polarisering. Ikke fordi vi har glemt samfunnsrollen vår – men fordi vaner har fått overtaket.

Vi sier: «Konflikt er viktig.» Og det er den. Demokratiet trenger uenighet. Men når journalistikken nøyer seg med å gjengi konflikten, uten å undersøke hva den bunner i eller hva den fører til, svikter vi en sentral oppgave.

Hvis vi vil at journalistikken skal oppleves som relevant og brukbar, må vi utvide verktøykassen. Vi må lytte på nye måter, stille andre spørsmål og se bredere – også utover våre egne antakelser. Ikke for å sløre – men for å skjerpe.

Kompleksitet gir mer presise fortellinger. Forskning viser at nyanserte historier gjør folk mer nysgjerrige og mindre avmektige. Når folk får mulighet til å forstå sammenhenger, lytter de lenger. Når de ser hvordan samfunnsutfordringer kan møtes, får de lyst til å engasjere seg.

Zetlands artikkel «Hvordan føles det å være den siste, som får ta abort?» og dekningen av Tolga-saken, der tre brødre ble feilaktig registrert som psykisk utviklingshemmede, er eksempler på historier som gir dypere forståelse fordi de rommer kompleksitet. NRK har også erfart at konstruktive innslag utløser sterk respons – ikke fordi de er “positive”, men fordi de oppleves som relevante og menneskelige.

Flere medier har gjort dette til metode. Midtjyllands Avis kombinerer problemjournalistikk med løsninger, og inviterer leserne inn. Zetland spør hvert år sine medlemmer hva de trenger. Svarene gjenspeiler seks gjentakende brukerbehov:

Gi meg håp. Utfordre verdensbildet mitt. Gi meg nye meninger. Gi meg dyp kunnskap. Gi meg oversikt. La meg le eller gråte.

Denne typen journalistikk bygger ikke ned faglighet – den styrker den. Det handler ikke om å dekke over, men om å åpne opp. Ikke om å gjøre journalistikken “snill”, men om å gjøre den mer relevant. Zetland har lykkes, ikke fordi de er annerledes – men fordi de fasiliterer en samtale med leserne, ikke bare snakker til dem.

I fjor ble en gruppe nordiske spesialister innen konstruktiv journalistikk samlet. Resultatet ble en hvitbok, der vi formulerte et felles mål:

«Den konstruktive tilnærmingen til journalistikken har som mål å skape refleksjon, forståelse og handlekraft – med utgangspunkt i samfunnsmessige utfordringer og muligheter.»

På Lysebu delte vi erfaringer og innsikt, og diskuterte hvordan journalistikken kan bli mer lyttende, relevant og handlingsskapende – uten å gi slipp på det kritiske.

Vi deler ikke nødvendigvis syn på alt, men vi trekker i samme retning. Vi ønsker å styrke en faglig tilnærming som undersøker løsninger, fremgang og muligheter – uten å erstatte det kritiske. En journalistikk som ikke bare spør hva skjedde?, men også hva nå?, hva virker?, hva er neste steg?

Dette er ikke en strategi for å gjøre journalistikken snillere. Det er et forsøk på å gjøre den mer presis, mer helhetlig og mer i kontakt med de menneskene den er til for. Det handler om å ta publikum på alvor – og om å gjøre jobben vår bedre.

Neste år møtes vi igjen. For samtalen har så vidt begynt.

Signert av 21 deltagere på Lysebu-dagene:

• Ralf Andersson, leder af Mediernes research- og innovationscenter, Center for Journalistik SDU
• Ida Løvdahl Alvsen, PhD Nord Universitet Bodø
• Julie Trolle Boding, redaktør Bolius.dk videncentret Bolius
• Peter Bro, professor, leder af Center for journalistik, SDU
• Caroline Bækkelund Hauge, journalist, NRK
• Heidi Røsok-Dahl, PhD OsloMet om NRK /Fellowship SDU Odense
• Benedikte Fjelly, nyhetssjef NRK Buskerud
• Cathrine Gyldensted, utvikler av konstruktiv journalistisk metode, journalist/forfatter
• Ulrik Haagerup, direktør Constructive Institute Aarhus
• Brian Holst, konstruktiv redaktør Mediehusene Midtjylland
• Nanna Holst, redaktør Inddragelse og dialog, TV2 Kosmopol
• Freja Sofia Kalderén, udviklingsredaktør Bonnier Publications
• Frits Ahlefeldt-Laurvig, avistegner, reportagetegner, grafisk facilitator, journalistik
• Emma Löfgren, vice redaktionschef The Local Europe, redaktør The Local Sweden
• Gerd Maria May, direktør, Room of Solutions, journalist, forfatter
• Michael Møller, gymnasielærer Mulernes Legatskole i Odense
• Anna Maris, programleder Foj Linnaeus Universitet Stockholm, journalist på Sveriges Radio
• Jakob Risbro, redaktør TV2Fyn
• Nanna Schelde, journalist, Zetland
• Karianne Steinsland, universitetslektor journalistikk og mediefag, OsloMet
• Ingrid Tinmannsvik, fhv. leder av konstruktiv journalistikk i NRK

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

I denne redaksjonen må alle være opptatt av konstruktiv journalistikk

Tilbakemeldingene renner inn: – Vi får det ikke på andre saker som vi lager