Norsk fotball er helt avhengig av bred oppslutning og synlighet. På TV-skjermer, forsider, i nyhetssendinger, og i klipp som deles videre.
Derfor er ikke alle kroner like mye verdt i forhandlingene som begynner for fullt nå.
En medieaktør eller -konstellasjon som kan tilby bred distribusjon, redaksjonell tyngde og løpende dekning, gir fotballen mer enn rene rettighetsinntekter.
Det gir liv til produktet norsk fotball også utenfor kampdag.
Det er min sterke antakelse at det er akkurat dette TV 2 og Amedia la vekt på, da de i fellesskap presenterte sin visjon for «Norsk fotball fram mot 2034» for en svært topptung forsamling fra fotballen onsdag.
Bred nasjonal eksponering gjennom TV 2 lineært og digitalt, og massiv distribusjon lokalt gjennom avisene i Amedia-systemet og de 460.000 husstandene som har tilgang på Direktesport via +Alt.
Denne gang kommer disclaimeren relativt høyt i teksten: Jeg har jobbet mange år i det som nå heter Warner Bros. Discovery. Så mange år at jeg har en jakke det står MAX Fotballfredag på. Den er fra den gangen kanalen som nå heter REX sendte én fotballkamp i uka, og sportsredaksjonen besto av to personer.
Jeg var med da TV-gruppa overtok rettighetene til Eliteserien og til OL. Jeg har sittet i Dax18-studioet sammen med Knut Kristvang fra Fotball Media og kritisert TV 2 for å snylte på rettigheter, og jeg har vært med på samarbeid med andre mediehus om utnyttelse og sub-lisensiering av rettigheter.
Norge er et lite land. En arg konkurrent på ett felt, kan være en verdifull samarbeidspartner på et annet.
Det er lett å tro at rettighetssalg først og fremst er en slags auksjon. At norsk fotball går til høystbydende. Historisk kan det være dekning for det verdensbildet. Men det er ikke gitt at det er slik lenger.
Da rettighetene eksploderte i verdi i 2005, var det etter en svært kontroversiell prosess. TV 2 og Telenor (via Canal Digital) landet en avtale verdt rundt én milliard kroner.
Midt i dette sto Rune Hauge.
Han var ikke rettighetseier eller kringkaster. Han var mellomleddet som fikk rundt 100 millioner kroner i honorar.
Det utløste bråk.
Hvorfor skulle en agent ta en så stor andel av en nasjonal rettighetsavtale? Hvem representerte han egentlig? Og hvem hadde kontroll over norsk fotballs viktigste kommersielle produkt?
Alvoret i rettighetsmarkedet for alvor ble synlig. I årene som fulgte ble fotballgleden fragmentert i iveren etter å sikre mest mulig penger.
Kamper, distribusjon og plattformer ble delt mellom flere aktører – TV 2, NRK, distributører og teknologipartnere.
Kringkastere og klubber kranglet om hvilke kamper som skulle spilles på hvilke dager, og de viktigste kampene ble ofte gjemt bort bak betalingsmur. Det gagnet ikke fotballen.
Da Discovery vant kampene om rettighetene, var budskapet som ble presentert, enkelt: «Fotball til folket». TV-huset manglet redaksjonell reach utover egne kanaler og inngikk et samarbeid med VG. Men det kanskje viktigste grepet, handlet om å vise kreativitet rundt oppslutningen igjen: Sett opp flere kamper på åpne kanaler og få folk på stadion! Selv på en regntung oktoberkveld.
Så må milliardkostnaden regnes hjem.
Inneværende periode hadde en prislapp på 4,5 milliarder kroner. Det er TV 2 som er rettighetshaver og lisensierer en rekke kamper videre til Amedia. Onsdag bekreftet partene at de nå byr på fotballen sammen.
Amedia vil ut av baksetet – og helst ha en hånd på rattet.
Rune Hauge er en mediesky type. Onsdag smilte han bredt for fotografen, da han forlot presentasjonen. Han dristet seg til og med til et sitat on record: – Det var en meget sterk presentasjon, sa han.
Hans jobb er å jekke opp prisen. Er det få interessenter, må han prøve å hente inn flere. Han går for å være flink til å skape usikkerhet hos partene. Nok usikkerhet til at forhandlingene går hans vei.
Det er sjeldent toppene i mediebransjen er så tyste som når det kommer til kampen om sportsrettigheter. Våre journalister vet svaret før de stiller spørsmålene. «Vi kommenterer ikke pågående rettighetsprosesser». Det svarer alle, enten de er en del av den pågående prosessen eller ikke. «Vi er alltid interessert i gode rettigheter», kan det hende legges til. Informasjon mellom partene i prosessen er avtalefestet taushetsbelagt. Det er ikke nødvendigvis kjent at en part som ikke er med i prosessen, ikke er med i prosessen.
Å svare som om man er det, kan bidra til at konkurrenten må betale mer enn om hun var eneste budgiver.
Det er lite trolig at NRK byr. I alle fall ikke alene. Å skulle bruke ti prosent av det totale årlige budsjettet på en rettighet, lar seg vanskelig forsvare. Viaplay er heller ikke en trolig budgiver. Men kanskje har Hauge klart å lokke andre internasjonale aktører på banen?
Både Netflix, Apple, Disney og flere har tanker om sportsinnhold utenfor USA. Men norsk bredde- og toppfotball solgt i ett isolert marked, i et land aktøren ikke engang har kontor? Hadde det vært en europeisk rettighet, eller nordisk, hadde det vært mer sannsynlig. Men det kan jo tenkes Disney lanserer en egen plattform for sportsmerkevaren ESPN i Norden eller Europa allerede inneværende år.
Da er ikke en norsk inngangsbillett på noen milliarder så avskrekkende.
Schibsted har mer enn antydet at de er interessert i både sport og TV. Og de har penger på bok. De har en spiller som fungerer godt nok for Allsvenskan, og de har noen år på seg til å stable et godt apparat på beina.
Men det spørs om en strategi om TV-satsing og eventuelt oppkjøp på sikt er tilstrekkelig for å trygge fotballtoppene i 2026.
I forrige runde gikk de inn i prosessen sammen med Polaris og Amedia. Den alliansen slo sprekker, og et Schibsted/Polaris er ikke i nærheten av like sterke som TV 2 / Amedia – selv med landets mest trafikkerte avisfront.
De kan hente penger ut av distributørene, men det hjelper dem ikke med redaksjonelt engasjement. Kanskje NRK kan ta noen av kampene til riktig pris? Et nytt samarbeid med WBD er en mulighet, men det et stort spørsmålstegn om en amerikansk kjempe som står mitt i en regulatorisk oppkjøpsavklaring, bruker energi på rettigheter i Norge nå.
Da gjenstår milliardene.
Det har funket før, men de kan ikke by marginalt mer enn TV 2 / Amedia. Det må monne. Siv Juvik Tveitnes er ikke kjent for å være redd for verken dueller eller harde taklinger.
Kampen om kampene blir svært spennende.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
