To ytterkanter, ingen klokere

På 17. mai ble en blåruss utsatt for alvorlig vold i Strandgaten i Bergen. Politiet har siden identifisert fire mindreårige gutter som mistenkte. Russen ble alvorlig skadet. Bistandsadvokaten avviser at det fantes en foranledning. Politiet etterforsker grov kroppskrenkelse.

I de tre ukene som har gått siden, har den fornærmede russen blitt en fotnote i sin egen sak.

Den ene ytterkanten

Jon Helgheim, lederen av Stortingets justiskomité delte en usladdet video av voldshendelsen på Facebook og skrev at «gjenger med innvandrerbakgrunn, spesielt fra deler av Afrika, Asia og Midtøsten, angriper, raner og banker opp enslige norske gutter».

I kjølvannet fulgte navn, adresser, drapstrusler og plakater ble hengt opp i Bergen sentrum med fulle navn og ansikter på de fire guttene, under teksten «Innvandrargjeng utøver blind vald mot blåruss».

Fotnote i egen sak

I avisspaltene gled selve voldshendelsen ut av bildet, til fordel for en lang diskusjon om Frps ideologiske retning, om rasisme i Norge, og om hva Helgheim sin fremferd avslører om partiet.

En grovt mishandlet 18-åring gjøres om til en fotnote i sin egen sak.

Og her er det ikke nok å snakke om «venstresiden». For avisspaltene fylles ikke av seg selv. Journalistikk er valg – hva man dekker, hvem som får tale, hvordan man vinkler – og det var redaksjoner som valgte å hente inn juristen for å vurdere Helgheims bildedeling, fremfor å lage saken om hvorfor ungdomsvolden øker.

Jeg har tidligere skrevet i Medier24 om at norske journalister står langt til venstre for folk flest, og at en redaksjonskultur dominert av én politisk virkelighetsforståelse risikerer skjev dekning og svekket tillit. Voldssaken fremstår som et eksempel på dette.

Når dekningen nesten refleksmessig gjør stortingspolitikerens feilgrep til sakens egentlige skandale, og volden selv blir en fotnote, bekrefter akkurat den mistilliten høyrevelgere allerede har til pressen. Mediene speilet ikke bare polariseringen – de var med på å produsere den, og dermed på å undergrave sin egen troverdighet.

Tallene som ikke forsvinner

Når Christian Olowo skriver i Bergens Tidende at vold ikke er importert, har han rett. Og han har rett i at hudfarge ikke gjør noen mindre norsk. Men ingen kan late som om SSB-tallene ikke eksisterer. I den offentlige debatten er det få som vil ta i dem. Men de finnes.

Tall SSB la fram i desember 2024, på oppdrag fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe, viser en markant utvikling i siktelsesrater (hvor mange som blir siktet, sett opp mot gruppens størrelse) for unge menn i alderen 15–24 år.

For perioden 2015–2018 var overrepresentasjonen i siktelser sammenlignet med øvrig befolkning på 53 prosent for innvandrere og 59 prosent for norskfødte med innvandrerforeldre. I perioden 2020–2023 var de samme tallene økt til henholdsvis 96 og 124 prosent.

Forskjellene innad i innvandrerbefolkningen er store. SSB viser at unge mannlige innvandrere fra Filippinene og Thailand har lavere siktelsesrater enn øvrig befolkning, og det samme gjelder norskfødte unge menn med vietnamesiske foreldre.

Riksrevisjonens ekspertgruppe har pekt på at barn med innvandrerbakgrunn ble siktet i 15,5 tilfeller per 1000 i 2023, mot 9,3 per 1000 i øvrig befolkning. Riksrevisjonen påpeker samtidig at økningen siden 2015 ikke er noe Oslo-fenomen, og ikke noe som bare gjelder innvandrerbarn.

Volden mot blårussen i Strandgaten er ikke et enkelttilfelle, og folk som påpeker det er ikke automatisk rasister.

Dilemmaet ingen tør ta i

Her er kjernen som drukner i debatten: Hvordan snakker man om dette uten å ramme uskyldige?

Dilemmaet er reelt. Snakker man, risikerer man å stemple uskyldige med samme bakgrunn. Tier man, lar man et reelt problem vokse i fred. Begge utfall har en pris. Og mellom ytterkantene finnes det selvsagt mange som forsøker å snakke om dette nyansert – men de drukner når debatten polariseres.

Men å ignorere problemet er ikke antirasisme. Det er konfliktskyhet – og prisen betales til slutt av ofrene for volden, og av en innvandrerbefolkning som stemples fordi man ikke tør være tydelig.

Taushet er ikke nøytralt

Det er fristende å tro at taushet er trygt – at den som ikke peker ut noen, heller ikke rammer noen. Men taushet rammer indirekte.

Den rammer ofrene for volden, fordi et problem som ikke settes ord på, ikke får tiltak rettet mot seg. Den rammer den lovlydige delen av innvandrerbefolkningen. Og den rammer integreringen, fordi sosiale problemer som ikke kan diskuteres, heller ikke kan løses.

For Helgheim snakket ikke presist. «Afrika, Asia og Midtøsten» er ikke én gruppe. Han tegnet et bilde der hele grupper står ansvarlige for det fire navngitte gutter er mistenkt for å ha gjort. Å henge ut mindreårige med ansiktet synlig på Facebook, før etterforskningen er ferdig, for å illustrere et «generelt mønster» man selv innrømmer at man ikke kjenner detaljene i – det er en stortingspolitiker uverdig. Det er den typen retorikk som ender med plakater på gata.

Vi blir ikke klokere

Begge deler er sant samtidig. Helgheim krysset en linje og peker på et reelt problem. Venstresiden har rett i kritikken av Helgheim og synes å bruke saken til alt annet enn å snakke om volden. Plakatopphengerne handler uetisk og er symptom på frustrasjon over noe som faktisk skjer.

Det vi får er ekstreme angrep fra to kanter. Plakater på den ene siden. Et politisk fokus som gjør Helgheim, ikke volden, til sakens egentlige skandale på den andre.

Og mellom dem: en samtale som aldri finner sted – om hvorfor ungdomsvolden øker, hvilke grupper som er mest utsatt og hvorfor, hva som er sosiale problemer vi har skapt selv, og hva som er påvirket av bakgrunn og migrasjon, og hvordan vi snakker om dette uten å hive en hel innvandrerbefolkning under bussen.

Det er en samtale vi sårt trenger. Den får vi ikke.

Vi blir ikke klokere. Vi blir bare sintere. Og det er nøyaktig dit begge ytterkantene vil ha oss.