Politikere går, redaktører blir

Krimjournalister, utenriksjournalister, politiske journalister, sportsjournalister, kulturjournalister og næringslivs­journalister. Store medier har fortsatt medarbeidere med ansvar for å følge med på egne områder i samfunnet. Men knapt nok noen til å følge med på mediene.

Selv om det har blitt mindre av det, har de også anmeldelser og kritikk av kulturprodukter. Norsk kritikerlag har fire hundre medlemmer, med egne avdelinger for kunstkritikere, litteraturkritikere og kritikere av teater, dans og musikk. Filmkritikerne er i Norsk Filmkritikerlag, 85 stykker.

Norsk mediekritikerlag? Det finnes ikke. 

Så hvem skal da utføre plikten mediene har, etter pressens samfunnsoppdrags niende setning, til «å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle»?  

Vi har jo Medier24 og Journalisten, hender det at journalister og redaktører svarer når de blir spurt.

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet,for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.

Dette er tolvte artikkel og dagens ord er sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Serien publiseres hver fredag. 

Les mer fra serien «En annen mediehistorie».

Alle medier må granske hverandre 

Men samfunnsoppdraget gjelder ikke bare for fagmediene som følger mediebransjen. Alle redaktørstyrte aviser, radio- og TV-kanaler plikter å drive kritisk journalistikk om medier, på samme måte som med politikk, næringsliv, offentlig forvaltning, idrett, kultur, politi og rettsvesen.  

Mediene har makt, og skal de granske makten, må de også granske mediemakten.  

De må for eksempel undersøke om journalister og redaktører handler med aksjer, slik de undersøkte politikere og deres ektefeller høsten 2023. Positive nyheter om et selskap som er notert på Oslo Børs – der alle som vil kan kjøpe eller selge aksjer – kan få aksjekursen til å stige på samme måte som et positivt politisk vedtak.  

Journalistikk kan påvirke all børshandel, både positivt og negativt. 

Journalister og redaktører som eier aksjer i børsnoterte selskaper er derfor inhabile i dekningen av slike selskaper – ikke bare dem som de selv eier aksjer i, men alle andre også. I praksis betyr det de aller fleste store selskaper i Norge. 

Redaktør ba regjeringen om penger 

Store redaksjoner har interne etikkregler som forbyr medarbeiderne å handle med aksjer. Men sånn er det ikke i alle mindre redaksjoner.  

Redaktør Marit Ulriksen i Rana Blad eide aksjer i selskapene Freyr og Sjonfjellet Vindpark i 2023. De skulle bygge en batterifabrikk og et vindkraftanlegg i Rana-området. Da industrisatsingen sto i fare, skrev hun en kommentarartikkel der hun ba regjeringen bidra med mer enn de fire milliardene den allerede hadde gitt Freyr i lån og lånegarantier. 

Hvis ikke kunne statsminister Jonas Gahr Støre «spare seg å stoppe i Rana på valgkampturneen».  

Ulriksen mente det var uproblematisk at hun ba om penger til en bedrift hun eide aksjer i: «Det finnes ikke lovregler eller etiske regler som forbyr redaktører eller journalister å eie aksjer», sa hun til Helgelands Blad. 

Flere Amedia-redaktører eier aksjer 

Det var ikke helt riktig, for det finnes som nevnt slike forbud i bedriftsinterne regler. Og selv om ingen lover forbyr journalister og redaktører å eie aksjer, så slo generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening fast at det «helt åpenbart kan være problematisk». 

Etter noen dager solgte Ulriksen aksjene sine, men hun mente fortsatt at eierskapet ikke var «problematisk verken for meg som redaktør eller for redaksjonen». 

Og med det stoppet den saken. Ingen journalister presset Ulriksen til å innrømme det åpenbare faktum at hun var inhabil, ingen krevde at hun måtte gå av, ingen andre enn Journalisten, Medier24 og lokalaviser på Helgeland jobbet med saken, og ingen lette etter andre sjefredaktører som eide aksjer i bedrifter som avisene deres skrev om.  

Hadde de gjort det, ville de ha funnet at flere av Ulriksens redaktørkolleger i Amedia-konsernet var aksjeeiere, både i børsnoterte og lokale selskaper. Noen av dem solgte litt etter at Ulriksen ble avslørt, men 25 av 87 sjefredaktører i Amedia eide fortsatt aksjer ved utgangen av 2024, ifølge Aksjonærregisteret. 

Redaktører handler på børsen 

Anne Sterri Harestad er sjefredaktør i Smaalenenes Avis og har siden 2016 vært aksjonær i Askim frukt- og bærpresseri, som avisa har skrevet opp til 50 artikler om i året. Hennes forgjenger Jarle Bentzen var aksjonær i 11 ulike selskaper da han gikk av i 2023, blant annet i de lokale Ølkompaniet og Lokalbrygg. 

Alexander Gjermundshaug beholdt sine 295 aksjer i Orkla da han ble sjefredaktør i Østlandets Blad i 2023. Avisa kommer ut i Ski, der Orkla har et produksjonsanlegg.  

Øyvind Lien er sjefredaktør i lokalavisa Varingen i Nittedal, og har i flere år vært aksjonær i Aker Solutions, Aker Carbon Capture, Aker Horizons og flyselskapet Norwegian.  

Liens Aker-aksjer selges på Oslo Børs, og flere av sjefredaktørene i Amedia eier aksjer i børsnoterte selskaper som Equinor, DNB, Storebrand, Mowi, Lerøy Seafood og Rec Silicon. Noen av dem er også aksjonærer i Amedias konkurrenter Schibsted og Polaris. 

Redaktør nevnte ikke egne aksjer 

Da politikeres aksjeeierskap ble et tema sommeren 2023, undersøkte Varingen hvem av ordførerkandidatene ved det kommende kommunevalget i Nittedal som eide aksjer. Resultatet var magert, men Øyvind Nerheim fra Kristelig Folkeparti hadde investert i Aker Solutions og Aker Carbon Capture, blant annet.  

Kristelig Folkeparti fikk 2,4 prosent av stemmene, omtrent som i 2019, så Nerheim var aldri i nærheten av ordførervervet. Likevel mente lokalavisa det var nødvendig å «sjekke hva slags investeringer» han hadde gjort. Redaktør Liens navn sto på artikkelen, men han fant det ikke nødvendig å nevne at han selv hadde investert i de samme selskapene. 

Hvem har mest makt i Nittedal: Kristelig Folkepartis ene representant i kommunestyret eller redaktøren av lokalavisa? Hvis nittedølene trenger å vite om aksjene til politikeren for å vurdere hans habilitet: Bør de ikke få samme informasjon om redaktøren? 

Redaktører kan få noen til å gå 

Hvem har mest makt av en partileder og sjefredaktøren i en stor redaksjon?  

Jeg pleier å stille dette spørsmålet til deltakere på kurs i etikk for journalister. Som oftest kommer de fram til at kritisk journalistikk kan frata en partileder vervet – det skjedde senest med Kjell Ingolf Ropstad i Kristelig Folkeparti og Bjørnar Moxnes i Rødt – mens ingen politikere kan kaste en sjefredaktør. Så på den måten er redaktører mektigst. 

Så spør jeg: Hvem blir utsatt for mest kritisk journalistikk av partiledere og sjefredaktører? Svaret gir seg selv, og det er mer interessant å spørre hvorfor det er slik.  

For folk flest gir nok det svaret seg selv også. Mediene har ingen interesse av å avsløre mediemakta, hva som skjer i de lukkede redaksjonsrommene, eller hvorfor ingen redaktører må gå når de har misbrukt makt, brutt etikkreglene og mistet tillit. 

Redaktører får aldri redaktører til å gå 

Når mediefolk blir spurt om dette, viser de gjerne – i tillegg til Medier24 og Journalisten – til den kritiske dekningen av VGs sak om Trond Giske på Bar Vulkan i 2019. Da kom det nesten krav om at sjefredaktør Gard Steiro måtte gå. 

Men bare nesten: Bergensavisen anklaget VG for «svik» i en lederartikkel, og mente det burde få konsekvenser for flere enn journalisten. Aftenposten krevde i en lederartikkel også at saken måtte få konsekvenser for Steiro. De nøyde seg med konsekvenser, ikke avgang.  

For hvis brudd på Vær varsom-plakaten skulle koste en redaktør jobben – VG ble felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) på fem punkter – så ville det jo ramme dem selv også.  

Felt, men ikke omtalt 

Bergensavisen ble felt to måneder tidligere. Avisa hadde beskrevet hvordan en ung mann ønsket å ta livet sitt. Da han så gjorde det, fortalte den om selvmordet før de pårørende var varslet. Redaktøren mente dette ikke var brudd på god presseskikk. Men det var det. 

VGs mange feil i Bar Vulkan-saken var kanskje alvorligere, skjønt det neppe ble oppfattet slik av de pårørende til selvmordsofferet i Bergen. Men det var jo bare «vanlige folk», og mens kritikken av VGs sak ble en nasjonal nyhet, ble Bergensavisens etikkbrudd bare omtalt i Medier24 og Journalisten. 

Bergensavisen publiserte også selv PFUs kjennelse, som den er tvunget til.  

Dette skjedde i januar 2019, og siden er Bergensavisen felt seks ganger i PFU. Ingen av sakene er omtalt av andre enn fagmediene og avisen selv. Ikke engang Bergens Tidende har funnet det interessant å fortelle om en lokal bedrift som opptrer uetisk. Bergensavisen forteller heller ikke når Bergens Tidende gjør det, noe som skjer langt sjeldnere.  

Her er enda et spørsmål der svaret gir seg selv: Hva hadde de to avisene gjort om det var et legesenter eller advokatkontor i Bergen som stadig brøt bransjens etikkregler? 

Kildeliste: 

• «Det vil være oppsiktsvekkende om Ap med viten og vilje klarer å skusle bort en ordfører i en bykommune hvor de et halvt år før valget har ei oppslutning på nesten 32 prosent», Rana Blad 16. mars 2023. 

• «Tungt å være vind- og batteri-eier», Helgelands Blad 22 mars 2023. 

• «Rana Blad: Avisas redaktør eier aksjer i lokal storsatsing», Journalisten 24. mars 2023. 

• «Sjefredaktør selger sine 44 Freyr-aksjer for å unngå spekulasjoner. – For å gjøre det enkelt for alle interesserte har jeg solgt aksjene», Rana Blad 29. mars 2023. 

• Søk i Aksjonærregisteret (oppdatert 15. mai 2025, viser aksjeeierskap pr. 31. desember 2024), aksjeeiere.no. 

• Søk i Retriever etter artikler om «Askim frukt- og bærpresseri» i Smaalenenes Avis.  

• «Toppolitikere på Romerike investerer i laks og fornybar energi - se oversikten for Nittedal», Varingen 29. august 2023. 

• «BA mener: VG sitt svik må få konsekvenser», Bergensavisen, 22. mars 2019. 

• «Steiro må ta ansvar selv», Aftenposten 23. mars 2023. 

• PFU-sak 18-159: NN mot Bergensavisen, presse.no. 

———————————————-

Dette er del 12 av serien «En annen mediehistorie» av Trygve Aas Olsen.

Teksten er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.