Tilfeldig innsyn?

At saksbehandlere avslår innsyn på sviktende grunnlag har vi lenge visst, men hva gjør at den ene byråkraten gir innsyn i et dokument som en annen avslår? Vi har gått gjennom beskrivelsene av innsynsprosesser i SKUP-rapportene fra 1991 til 2023, og dette er den journalistiske aktiviteten, som det vies mest plass til å beskrive i rapportene, med hele 10 000 referanser. I 1991 var det bare to av de innsendte bidragene som nevnte innsyn, men dette økte frem mot tusenårsskiftet:

Andel SKUP-rapporter som viser til innsynsarbeid. Årstallene henviser til året for publisering, mens de ble nominert til SKUP-prisen året etter:

Innsyn har altså gått fra å være en aktivitet for noen få utvalgte spesialister til å bli noe nesten alle driver med som en del av sine undersøkende journalistiske prosjekter.

Fra begynnelsen handlet innsyn om å undersøke fysiske postjournaler, ved å besøke offentlige kontorer fysisk. Overgangen til elektroniske løsninger gikk gradvis, ved at elektronisk postjournal (EPJ) ble lansert som et begrenset prøveprosjekt i 1993 og senere erstattet av den langt bredere og åpne løsningen OEP (2010) og eInnsyn (2018). Parallelt med dette, fortsatte journalistene å oppsøke kontorer og arkiver fysisk, samt å be om innsyn i opplysninger som ikke fantes i postlistene. Den nye offentlighetsloven (2006) som trådte i kraft i 2009, ga journalistene en helt ny mulighet. Ny §9 gir oss rett til å be om opplysninger i en «sammenstilling fra databaser». Det blir beskrevet som en motorvei inn i offentlig informasjon, og, dersom vi skal tro journalistene selv, markerer et paradigmeskifte for gjennomsiktighet i forvaltningen i Norge.

Men journalistene bruker mer plass i rapportene på å beskrive utfordringer i innsynsprosessene, og dette er de mest interessante funnene: kildepleie til byråkratene som sitter med makt til å gi innsyn har stor effekt. Saksbehandlerne gir avslag av både gode og dårlige grunner - de kan «prøve seg» med avslag uten grunn, eller med begrunnelser som ikke har hjemmel i loven. I mange tilfeller ser det ut til at disse ikke har kunnskap nok om loven, eller at de ikke er vant til å håndtere innsynsbegjæringer. I etater som helsevesenet og Politiet beskrives som ekstra restriktive i å innvilge innsyn generelt, og en misforstått oppfatning av taushetsplikt, der ofte kontoret eller en kollega blir viktigere enn den pasienten/offeret den er ment å beskytte, går igjen som begrunnelse for avslag etter §13.

Andre ganger er det tolkningsmuligheter i lovverket, og det er særlig her vi ser tydelig at kildepleien vil bidra til et vellykket innsynskrav. Sjansen for å få innsyn øker dersom journalistene møter eller snakker med saksbehandleren personlig, gjerne flere ganger. Det hjelper også å komme i posisjon til å forklare hensikten med prosjektet og å finne delte interesser med saksbehandleren, slik at byråkraten opplever mer å være «på lag med» journalistene. Noen velger å gi utfyllende forklaringer skriftlig, sammen med innsynskravet, ander gjør undersøkelser i forkant eller underveis. Saksbehandlere som «blir venner» med journalistene kan av og til bli stoppet av kolleger ved samme kontor som da sannsynligvis har en annen oppfatning av lovverket og kontorets rolle i forhold til pressen. 

Slike hendelser gjør det særlig interessant å spørre videre om hva disse kontorene styrer etter. Forskning fra andre land viser at villigheten til å dele informasjon øker med kunnskap om loven og erfaring med innsynsbegjæringer fra tidligere. Det er da betimelig å tenke at forvaltningen får økt tillit til pressen etter hvert som den enkelte saksbehandler ser hvordan pressen jobber med opplysningene de har fått gjennom innsynsbegjæringer. Men det er også åpenbart at deler av forvaltingen frykter pressen, og det med god grunn. For innsynsbegjæringene har alt for ofte avslørt bindinger, ulovlige anskaffelser og løgn. 

Dette betyr at vi trenger mer kunnskap om hva forvaltingen styrer etter når de håndterer innsynskrav. Kan de ikke nok om loven? Hva gjør at enkelte har en negativ holdning til åpenhet? Hvorfor er holdningen til åpenhet ulik innenfor samme kontor? Er det bra, eller et tegn på sårbarhet at saksbehandlerne lar seg påvirke positivt av kildepleie?

———————————————-

Funnene er publisert i Journalism Practice.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.