MENINGER:
«Den journalistiske dekningen av Kong Haralds bortgang har skapt en lang rekke interessante spørsmål som det nå er verd å stusse over. For alt er ikke uten problematiske sider», skriver Roger Hercz.
Hvis en spør en journaliststudent om hva formålet med journalistikken er, vil svaret trolig være å holde øye med makten, avsløre korrupsjon og maktmisbruk, skape debatt og ikke minst informere samfunnet.
Trolig vil ikke en eneste journaliststudent si at målet med journalistikken er å skape en slags nasjonal fellesskapsfølelse og til tider – og nesten for enhver pris – unngå tidsrelevante og helt legitime spørsmål, om man liker det eller ikke.
Pressedekningen av kong Haralds bortgang har utvilsomt vært verdig og pen. Likevel er det viktig å bevisstgjøre hva det er vi egentlig har opplevd også fra et medieståsted, for dette har konsekvenser.
La oss starte med å si at pressedekningen selvfølgelig på ingen måte er et direkte uttrykk for hva folkedypet har følt. I stedet har dette vært et uttrykk for hva pressen har trodd at folkedypet har følt. Og det er en viktig liten forskjell her. Og forskjellen blir mer og mer tydelig nå i disse dager da stadig flere begynner å spørre om ikke den kontinuerlige non-stop dekningen har blitt litt for altoverskyggende.
Men hva med selve innholdet i nyhetsformidlingen? I flere dager fulgte nyhetsdekningen et fast mønster der den ene politiske lederen etter den andre sa det samme budskapet – at vår konge er død og at vi står samlet i sorgen. Helt vanlige folk ble også intervjuet, også det over flere dager, der de kunne gi uttrykk for hva kongen hadde betydd for akkurat dem.
Rent nyhetsmessig har slike innslag imidlertid liten journalistisk verdi hvis vi kun ser på journalistikk som nevnt ovenfor – for å avsløre korrupsjon, være en vaktbikkje og skape debatt. Så kanskje er det nå nødvendig å utvide journalistikkens definisjon, og deretter være seg bevisst dens konsekvens.
Målet med journalistikken under kong Haralds bortgang har vært å gi uttrykk for folkedypets sorg for så å skape en fellesskapsfølelse i denne sorgen. Om man liker det eller ei har da journalistikk til tider helt andre formål, som nettopp i dette tilfellet da å skape denne nasjonale fellesskapsfølelsen. Og dette blir jo et mål som lever i spenning med journalistikkens andre mål, å være kritisk, å være en vaktbikkje. Men like fullt, også dette formålet dreier seg selvfølgelig om makt, selv om det ikke er like synlig.
For eksempel, når målet med journalistikken er å skape en fellesskapsfølelse er det de dominerende gruppene i det norske vi-et som setter grensene for hva som kan sies og ikke sies. Dette betyr at en allerede har klare mekanismer i det norske samfunnet som ligger der som potensielle dempere over den offentlige debatten.
I en tid der all nyhetsdekning, som nå har dreid seg om monarkiet, har det vært utenkelig å ta opp monarkiets fortsettelse i Norge. Men en må ikke glemme at rundt en tredjedel av den norske befolkningen faktisk ønsker en republikk. Og ikke minst, Norge fikk en ny dronning bare noen måneder etter at hennes framtidige rolle ble ansett som diskuterbar.
Så når en ser denne spenningen mellom journalistikkens rolle som vaktbikkje, på den ene siden, og nasjonssamler på den andre, kan det være på tide å spørre seg om det også er andre spørsmål en ikke kan ta opp i Norge – i fellesskapets interesse. For kanskje finnes det andre blindsoner som det ikke er så lett å legge merke til.
Så makt dreier det seg om uansett. En kan også spørre, rent hypotetisk, hva den statsfinansierte kanalen NRK ville ha gjort hvis kongen ikke hadde vært like folkekjær, hvis kongen for eksempel hadde vært involvert i skandaler som hadde undergravd kongehuset. Ville da statskanalen, med sin dominerende posisjon i medielandskapet, ha valgt en like omfavnende og ukritisk linje, noe som da nok ville ha lignet mer på en mediemanipulering av fellesskapsfølelsen?
Hvis en da i kjølvannet av kong Haralds bortgang nå kan diskutere grensen mellom disse høyst motstridende journalistiske formålene, og omsider bevisstgjøre seg om hvorvidt det også finnes andre temaer vi i Norge kvier oss for å ta opp av hensyn til den dominerende fellesskapsfølelsen, vil demokratiet kunne vokse som følge av disse dagene.
Og til slutt et ord om den såkalte borgerfreden der de politiske partiene nå er blitt enige om å sette all debatt til side i dagene rundt kong Haralds bortgang. En kan jo lett skjønne tankegangen bak det hele – at dette ikke er dagene der vanlige problemer skal tas opp i Stortinget. Men samtidig, hva er det dette i bunn og grunn signaliserer om ikke en tanke om at uenighet er noe galt. Nettopp da bør en huske at demokratiet faktisk er en feiring av uenighet, og at meningsbredde aldri må sees som noe negativt eller en trussel mot verken fellesskapet eller det norske vi-et. Uenighet er og blir et sunnhetstegn. Og ikke minst, kun gjennom bearbeidet uenighet får en framgang.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
abonnement
abonnement
