Tårer, latter og sinne: Jeg leste alle SKUP-rapportene – her er gullet du bør stjele

Har du ikke tid – eller lyst – til å lese alle årets 52 metoderapporter? Er du redd for å rote deg bort i stammespråk om koding og kunstig intelligens? Fortvil ikke.

Joda, det er mye vibbekoding, python og datasett i årets SKUP-rapporter. Men det er også masse annet du kan lære. SKUP er veldig tydelig på at rapportene skal være en ressurs for metode, læringspunkter og etikk.

Årets rapporter er som vanlig sprikende. Noen skriver kjærlighetsbrev til juryen med flørtende ord og maler konsekvenser med store bokstaver, så åpenbart at det nesten er til å rødme av. Noen debuterer med mer beskjeden og forsiktig flørt. Og noen er mer opptatt av å forklare for leserne hva de ulike stammeordene faktisk betyr. Kjærlighet til folket, med andre ord.

Som bransjenerd har jeg lagt til meg vanen å lese alle metoderapportene til SKUP i forkant av konferansen i Tønsberg. I år var påskens ferielektyre sikret.

Jeg har ledd høyt, blitt irritert og felt en tåre eller to. Min mor har måttet tåle kommentarer som «visste du at ambulansemedarbeidere mister autorisasjonene fire ganger oftere enn andre helsearbeidere, for ting de gjør på fritiden?» (Fagbladet – «Når helsearbeidere blir helsefarlige»).

SKUP-rapportene har rett og slett vært påskekosen, sammen med strikketøy og rødvin.

Telefonsamtaler bak låven

Konklusjonen er, som hvert år, at det finnes utrolig mange flinke journalister i Norge. Mye stort og smått blir avslørt. Men det har også lært meg at det brukes metoder som kan inspirere til å virkelig «uppe gamet» i journalisthverdagen.

Om du synes Python er like skummelt som hoggorm, og blir skjelven av milelange datasett: Med 52 rapporter er det også masse annet du kan lære.

Særlig én ting går igjen: Hvordan man snakker med folk.

Hvordan man trygger kilder og får dem i tale, og hvordan man ivaretar dem etter publisering.

I TV 2s rapport om «skyggebarna» beskrives viktigheten av å være tilgjengelig for kildene.

«Det betydde å avbryte familieselskaper for å ta lange telefonsamtaler bak en låve, sitte og vente i timevis i fengselets besøksrom mens kilden gjorde seg ferdig med å spille Fifa».

OK, de slår kanskje ikke et slag for at journalister skal bli flinkere til å logge av etter arbeidstid, men de viser hva godt kildearbeid koster.

VG er også inne på dette i rapporten om «Barna som forsvant». Her må de knytte trygge bånd til en ung gutt de reiser til Polen med for å se barndomshjemmet hans.

NRK beskriver i rapporten om Telenor i Myanmar hvordan de må forsikre seg om at kildene er i trygghet og ute av landet, før de kan publisere.

Etikk i kursiv

Å ivareta kildene gjelder også i ettertid.

Klar Tale skriver i sin rapport om skjulte veier til førerkortet at de ikke vil tidfeste når og hvor lenge de har jobbet med prosjektet, for å bevare kildevernet.

Det slås også et slag for å gå ut i felt for å finne svar. Når Adresseavisen leter etter kloakkutslipp i Trondheimsfjorden, drar de både til strand og inkognito på badstubesøk.

Her kommer også etikken inn. Når man er inkognito som journalist i en badstue: Skal man si ifra til personer med dårlig helse at vannet er proppfullt av e-coli?

Etikk er en gjenganger hos flere. Det er kanskje ikke rart, siden SKUP vil at man skal innom. Men det er uansett nyttig lesning.

I TV 2s rapport om «Dødsenglene» er det mye spennende rundt etikk, spesielt knyttet til identifisering, og hva man gjør når grensen mellom journalistikk og liv blir vag.

Men før noen går inn og leser rapporten fra TV 2, kommer det et viktig forbehold: Hele metoderapporten er skrevet i kursiv. Jeg sier ikke at dette gjør at de skal diskvalifiseres fra å vinne, men det er greit å være forberedt.

Mer samarbeid

Aftenposten, som er kjent for å være restriktiv med identifisering, tar en runde med seg selv i rapporten om arbeidslivets skurker. Her beskriver de hvordan de satte Vegard Venli til å studere Vær Varsom-plakaten for å finne ut om de kunne identifisere. Spoiler, det kunne de!

Samarbeid er også et gjennomgangstema. Flere av årets rapporter tar opp både norske og internasjonale journalistiske samarbeid. Samarbeid som blir inngått både over øl, utstrakte hender, og tilfeldig prat.

Nå tror jeg kanskje ikke det er slik at vi drikker for lite øl sammen i bransjen, men kanskje vi kan snakke litt mindre om Epstein, og litt mer om hva vi kan jobbe sammen om.

Med hånden på hjertet kan jeg si at det er mange gode funfacts i rapportene. Det er ikke nytt av året, men jeg elsker at tradisjonen lever videre. Om ikke annet gjør det deg bedre rustet til SKUP-quizen lørdag ettermiddag.

VG-journalister som flørter

I VGs rapport om Melkøya forteller VG om arbeidsforholdene til polske arbeidere på plattformen, og hvordan ledelsen forsøkte å dekke over en gasslekkasje. I rapporten får vi også et innblikk i VGs kildearbeid i saken, og hvordan de sjonglerte WhatsApp-samtaler med mer enn 30 polske arbeidere om gangen. Det førte til litt krøll og «beklager, den meldingen skulle til en annen». En konklusjon kan være at VGs journalister mest sannsynlig ikke har erfaring med å sjonglere flere kjærester samtidig.

I en av VGs andre rapporter, om gassmaskene, er diskusjonene om hvordan man skal få testet CS-gass på maskene, veldig underholdende. Er VG forsikret for at de ansatte kan utsettes for CS-gass? Ja, faktisk!

DNs rapport «De tapte millionene» starter med et tips, og det jeg vil kalle en heldig tipser. De skriver nemlig at tipser Christian Henningsen ringte til DNs sentralbord, og «ble satt over til en tilfeldig reporter».

Reporteren han havnet hos var Gard Oterholm, en av avisens store gravegutter. Tilfeldighetene altså! Forhåpentligvis ville det blitt en sak uansett hvilken reporter som fikk telefonen.

Kan jeg hacke Frank Gander?

Beviset på at det skjer andre steder, finner man i VGs Melkøya-rapport. For der påpeker skribentene at det er tilkallingsvikar Synne som får inn tipset på kveldsvakt. De skriver at hvis det hadde vært noen av dem som skrev rapporten, hadde de nok lagt det vekk.

I NRKs rapport «KI ser på porno» er innsenderne smått bekymret for hva IT-avdelingen tenker hvis de setter seg på desk og ser på porno midt i arbeidstiden på NRKs nett. Rapporten nevner ingen represalier, så vi får tro det gikk bra.

Hvem som skal opp på scenen i Tønsberg har jeg ikke funnet svaret på, og jeg har heller ikke for vane å vinne Fantasy League, SKUP edition. Foreløpig har heller ikke metoderapportene gitt meg noen tips til metoder for å hacke telefonen til juryleder Frank Gander. Men VG nærmer seg i rapporten om «Privatetterforskerne». Der beskriver de en metode for å sitte utenfor døren og «finne» alle enheter på nettverket innenfor. Jeg tror Gander ville reagert om jeg satt på trappa hans med en Mac, i håp om å koble meg på en eller annen Google Nest.

Frem til Gander tar med seg gullklossen på scenen, kan jeg bare glede meg til å lære mer om andres metode og treffe alle bransjefolka i Tønsberg, både de som har levert rapport, og de som skal skrive dem i fremtiden. Og ikke minst, diskutere funfacts i baren.

———————————————-

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.