MENINGER:
«Vårt Lands sjefredaktør mener jeg dikter opp en kobling når jeg advarer mot å gjøre sykehuskorridorene til en jaktmark for pressefotografer. Det gjør jeg ikke. Men han bekrefter dessverre hvorfor diskusjonen om medias fremferd på Rikshospitalet er nødvendig», skriver Stian Eisenträger.
Bjørn Kristoffer Bore skal ha takk for at han svarer på kritikken min av Vårt Lands fotografering av Marius Borg Høiby inne på Rikshospitalet.
Men han tillegger meg et standpunkt jeg ikke har.
Jeg har aldri hevdet at Vårt Lands medarbeider løp rundt i korridorene på sykehusets avdelinger på jakt etter Høiby. Bore forteller at journalisten var på vei til kapellet og tilfeldigvis støtte på Høiby, kongens livlege og det som fremsto som en politimann. Det tror jeg gjerne på – men det er heller ikke poenget.
Poenget er hva Vårt Lands medarbeider gjorde da han fikk øye på Marius Borg Høiby – på innsiden av Rikshospitalet. Han løftet kameraet og fotograferte en pårørende til en døende pasient sammen med pasientens lege – inne på et sykehus. Det er der jeg mener det går en grense for når man skal ta særskilt hensyn.
Bore understreker at området var stort og åpent, at mange mennesker ferdes der, og at bildet «ikke fremstår veldig privat». Jeg er ikke ute etter en diskusjon om arkitektur. Et sykehus blir ikke et hvilket som helst offentlig rom fordi foajeen er stor.
Innenfor dørene på Rikshospitalet befinner det seg syke og sårbare mennesker, pårørende i krise og helsepersonell som gjør en livsviktig jobb. Her foregår det ting som er blant de mest private vi mennesker kan oppleve. Derfor gjelder det andre og mer tungtveiende hensyn inne på et sykehus enn ute på gaten.
Det betyr ikke at pressen aldri skal fotografere der uten tillatelse. Som jeg skrev i mitt første innlegg: Sykehus er mektige offentlige institusjoner. Pressen må kunne utfordre adgangsbegrensninger og fotoforbud når de står i veien for journalistikk av vesentlig samfunnsmessig betydning.
Jeg står ved hvert ord, men da må den journalistiske nødvendigheten være tilsvarende sterk. Var den virkelig det i dette tilfellet?
Bore mener bildet er særskilt interessant fordi det viser hvordan Marius Borg Høiby, som satt i varetekt med elektronisk fotlenke, fikk besøke et alvorlig sykt familiemedlem. Han mener bildet kan være «svært relevant informasjon» for andre tiltalte i varetekt som ønsker å gjøre det samme.
Det er et pussig argument.
For bildet dokumenterer ikke hvilke regler som ble brukt. Det dokumenterer ikke hvorfor Høiby fikk forlate hjemmet. Det dokumenterer ikke om han fikk særbehandling. Og det dokumenterer definitivt ikke hvilke rettigheter andre siktede har.
Vil Vårt Land undersøke om Marius Borg Høiby har fått særbehandling av myndighetene, er det en høyst legitim journalistisk problemstilling. Ring politiet. Ring kriminalomsorgen. Les regelverket. Undersøk hvor vanlig slike tillatelser er.
Men et fotografi av Høiby inne på Rikshospitalet dokumenterer først og fremst én ting:
At Marius Borg Høiby var inne på Rikshospitalet.
Det kunne fint rapporteres gjennom tekst. Såpass stoler vi på Vårt Land.
Og regelverket for varetekt med elektronisk kontroll tar faktisk høyde for at en siktet kan bevege seg utenfor det fastsatte oppholdsstedet. Da skal aktiv sporing benyttes. Regelverket åpner også for fremstillinger i følge med politiet eller noen politiet bemyndiger.
Nå, altså en uke etter publiseringen av bildet, kan jeg ikke se at Vårt Land har gjort noen synlige forsøk på å komme nærmere noe svar på hvorvidt Marius Borg Høiby ble forskjellsbehandlet da han fikk besøke sitt døende familiemedlem på sykehus eller ikke.
Jeg har derfor vanskelig for å se den oppsiktsvekkende prinsipielle avsløringen som gjør det nødvendig å utfordre anstendighetens grenser for fotografering inne på et sykehus, og den påfølgende publiseringen av bildet.
Bore mener min kritikk kan bidra til å gjøre sykehusene mer restriktive overfor pressen.
Også det argumentet bommer.
Reaksjonene på Vårt Lands fotografering oppsto ikke fordi jeg skrev et innlegg i Medier24.
Foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved Oslo universitetssykehus, Therese Heggedal, forteller at hun umiddelbart ble kontaktet av fem–seks medlemmer etter fotograferingen. Også andre sykepleiere og tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund har reagert kraftig.
Og siden mitt første innlegg ble publisert, har situasjonen ved Rikshospitalet gitt enda større grunn til ettertanke:
Sykehuset har flere ganger bedt politiet om hjelp til å håndtere pressen siden kong Harald ble innlagt. Oslo-politiet forteller om pressefolk som ikke har fulgt anmodninger, som har krysset grensene for hvor de kunne oppholde seg, og om filming inn mot akuttmottaket. Politiet har måttet be pressen vise verdighet og respekt for pårørende.
Jeg påstår ikke at Vårt Land står bak disse episodene, men de illustrerer ganske godt hvorfor denne diskusjonen er nødvendig.
Det er dessuten en underlig tanke at offentlig kritikk av pressens arbeidsmetoder i seg selv skal være en trussel mot pressens arbeidsvilkår.
Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 sier tvert imot at det er pressens plikt å rette et kritisk søkelys mot hvordan mediene selv fyller samfunnsrollen. Den plikten gjelder også når kritikken er ubehagelig.
Det som kan gjøre sykehus mer skeptiske til pressen, er ikke at redaktører diskuterer presseetikk offentlig. Det er dersom pasienter, pårørende, helsepersonell og sykehusledelser får inntrykk av at journalister ikke forstår hvor grensen mellom offentlighet og privatliv bør gå.
Vi som arbeider journalistisk inne på sykehus, er helt avhengige av tillit. Den tilliten bør vi ikke bruke opp for et bilde som tilfører offentligheten så lite.
Kanskje vil Pressens Faglige Utvalg en dag komme til at Vårt Land var på riktig side av Vær Varsom-plakaten. Det vil heller ikke avgjøre diskusjonen for meg.
Presseetikken angir grenser for hva som er god presseskikk. Den pålegger oss ikke å legge oss tett opptil grensene, og fritar oss heller ikke fra å bruke skjønn. Ikke alt vi kan gjøre, bør vi gjøre.
Generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening sier det godt: God presseskikk vil i svært mange tilfeller være det samme som god folkeskikk.
Jeg tror det er et nyttig kompass for oss mediefolk.
Vårt Land er en avis jeg leser og respekterer. Kanskje er det nettopp derfor denne saken skuffer meg helt hinsides. Den skuffer nok også andre lesere som forventer at avisen skal «stå vakt om de verdier vi som kristent folk har i Den norske kirke, i de kristelige organisasjoner, i de evangeliske trossamfunn, samt i skolen og samfunnet forøvrig».
Vi forventer mer av Vårt Land enn at avisen skal operere i presseetikkens og anstendighetens grenseland innenfor dørene på Rikshospitalet mens kongen ligger for døden.
Stay classy!
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
abonnement
abonnement
