Tiden for ChatGPT som partytriks er over

I takt med kappløpet om utvikling av kunstig intelligens (KI) kappes det om å gi dyre, gode råd til både hvitsnipp og hvermannsen. Konsulenter, tenketanker og andre jobber for å posisjonere seg, og det er nok fløte å skumme til alle.

Og dere som dro en «jeg spurte Chat GPT om han vet hvem jeg er»-spøk på sommerfesten, må gjerne konkludere med at tiden for «dumme språkmodeller» som partytriks er over. Vi trenger ordentlige samtaler om hvordan man kan og bør bruke kunstig intelligens.

Dessuten er ikke Chat GPT en «han». Alle barna-vitser lever evig. Besjelede chatbot-vitser må dø.

Kunstig intelligens kan gi kunstig tillit

Bakgrunnen for dette litt voldsomme kravet er ikke at vitsene er øyneutklorende irriterende, men litt mer tungtveiende:

• Språkmodellen er ikke dum, gøy eller søt. Den er ikke en person, men en sannsynlighetsberegner.
• Avledningsmanøveren kan begrense reell kunnskapsdeling og sårt tiltrengt diskusjon.

Teknologien har allerede servert oss flere verdimessige og etiske dilemmaer. Jo tidligere vi tar stilling til dem, jo bedre kan det gå med oss. Det er ikke teknologien selv som avgjør hvor godt vi håndterer en kunstig intelligent hverdag. Når «alt» blir mulig, gjenstår valget mellom rett og galt. På kort og lang sikt.

På samme måte som moral er ulikt fordelt mennesker imellom, har også ulike yrkesgrupper varierende etisk rammeverk. Leger har sin hippokratiske ed, en etisk kodeks med røtter helt tilbake til middelalderen. Helsepersonell kan miste autorisasjonen ved grove overtramp. Det føres tilsyn med advokater og politi. Journalister og redaktører følger pressens etiske normer i Vær varsom-plakaten, som håndheves av selvdømmeordningen Pressens Faglige Utvalg.

Yrkesetikken kler på oss når store valg skal tas, også om teknologi, også når utviklingen går i såpass rasende fart at teknologer ber om pause. Lover om kunstig intelligens kommer, blant annet EUs AI-forordning, men i randsonen av lov trengs etikk; kjøreregler for bedrifter og bransjer, og fjellvettregler for hvermannsen.

Denne etiske tolkningsjobben må gjøres i små og store fora, og de av oss som har gjort den, bør vurdere å dele våre foreløpige og imperfekte konklusjoner. Nettopp fordi også det er et kappløp.

Her er DN sine retningslinjer for kunstig intelligens, vår tolkning av den teknologinøytrale presseetikken. Vi velger å ikke publiserer KI-genererte bilder som leserne kan forveksle med ekte fotografi, ei heller uredigert tekst skrevet av generativ kunstig intelligens. Vi begrenser bruken av KI-genererte illustrasjoner og deler ikke sensitivt materiale. Derimot kan KI-verktøy bistå med korrekturlesing, oversettelse, transkribering, tittelforslag, oppsummering, idéutvikling, generering av metadata og mye mer.

Helge Svela om direktørjobben, teknologisk dommedag og hva som er best av maskin vs hund

Selvsagt skal vi også være transparente og tydelige om våre vurderinger og vår bruk av kunstig intelligens. Informasjonen og retningslinjene oppdateres etter hvert som teknologien utvikler seg.

Vi kan ikke spå fremtiden, har ingen fasit, men må eksperimentere, evaluere og lære, med presseetikken i ryggen.

Etikkplakater er ikke noe som deles ut når yrker eller bransjer oppstår, og der det mangler, må etikk-diskusjoner løftes ende høyere på dagsordenen.

Norges foreløpig ukronede KI-dronning Inga Strümke etterlyste i fjor et bindende profesjonelt etisk ansvar for utviklere. Siden da har behovet akselerert. Utviklerne sitter midt i orkanens øye, forstår teknologien best og kan se farene lenge før kommentariatets lekfolk.

Nyttige verktøy er ofte like nyttige for dem som ikke deler ens gode intensjon. Målet til Nir Eyal, som utviklet uendelig skrolling, var ikke at verden skulle bli avhengige av skjermer og miste evnen til konsentrasjon. Nettopp derfor ble redaktør i utviklerbransjeavisen Kode24 skremt da leserne hans «ikke forsto problemet» med at Nettavisen publiserte virkelighetsnære, KI-genererte bilder.

Som nevnt har DN en annen tolkning av presseetikken. Publikum må kunne stole på at pressen ikke visker ut skillet mellom journalistisk fotografi og KI-generert illustrasjon. Den kommende flommen av kunstig tekst, foto og video blir forvirrende nok uten Nettavisens «hjelp».

Inga Strümke peker på mediebransjen i boken «Maskiner som tenker». Dersom vi gjør jobben vår, kan KI-sommeren bli en ny vår for journalistikken. Faktasjekk til folket, og åpenhet om hvordan vi har tenkt å dekke, bruke og ikke bruke kunstig intelligens.

Ingen tenker lurest alene. Derfor, neste gang du hører «jeg spurte Chat GPT om han vet hvem jeg er, og han sa jeg hadde skrevet en rekke bøker», bør du utfordre vitsemakeren til reell diskusjon.

Etterspør retningslinjer for bedriften, skolen, partiet eller byrået. Etterspør fjellvettregler for egen bruk, og egne barns bruk, av generativ kunstig intelligens.

———————————————-

Denne teksten ble først publisert hos Dagens Næringsliv, og er gjengitt med tillatelse.

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.