I dag kom nyheten om at Schibsted legger ned teknologiselskapet Inzpire.me – en startup som på kort tid ble store innen automatisert influencer marketing. Det skjer bare to år etter at Schibsted kjøpte seg opp til 90 prosent eierskap. Nå mister 16 ansatte jobben, gründerne står igjen med nedlagt livsverk og konsernet har flyttet hele satsingen over til Max Social, som er... ja, litt mer innafor.
Dette er ikke første gang mediekonsernene kaster fra seg alt som ikke lukter kjerneprodukt. Og det kommer ikke til å bli den siste.
Det er lett å forstå konsernets begrunnelse: Inntektene gikk ned, underskuddene økte, og selv med et dyktig team og store ambisjoner – så måtte noen trekke i bremsen. Kanskje var det riktig, for alt jeg vet. Men for gründerne er det et realt mageknip. Et konsern som skulle være det store, trygge hjemmet for videre vekst, ble snarere dødsdommen for det de hadde bygget. Timingen, sier de, var ikke riktig. Jeg tror det handler mer om noe annet: at norsk mediebransje er et særdeles dårlig sted å være gründer.
Det kan svi å høre, men det er sånn det fungerer. I oppgangstider får vi høre hvor viktig innovasjon og teknologi er. Konsernene kaster penger etter lovende selskaper og banner med flagget «framtiden er digital» reises høyt. Men så fort det butter litt, ryker alt som ikke er journalistikk, abonnement eller annonser – og selv de tre skal helst være optimalisert på alle KPI-er. Det finnes selvsagt unntak, men de er nettopp det – unntakene.
De færreste i denne bransjen vet hva det vil si å starte noe fra scratch. Å jobbe døgnet rundt uten å få lønn. Å ta opp lån og bruke sparepenger for å betale regninger. Å være den som må ringe ansatte og si «beklager, vi har ikke råd til deg lenger». Dette er virkeligheten for gründerne – også de som opererer i mediebransjens periferi. Men når man endelig får en stor aktør på kroken, burde det være begynnelsen på noe stort. Altfor ofte er det starten på slutten.
Mine egne aviser, Medier24 og KOM24, ble nylig solgt til Watch Media – og de kjøpte noe som ligger tett på kjernevirksomheten sin. Vi er ikke noe som ligger på siden av oppdraget – vi er oppdraget. Derfor er jeg særdeles lite bekymret for at vi har gått inn i et konsern. Men man vet jo aldri nedover linja. Jeg er derimot veldig glad for at jeg valgte akkurat dem – og ikke de andre som banka på døra. Forståelig nok. Og det er nettopp derfor dette må sies høyt: Mediehusene må tenke seg grundig om før de kjøper opp en startup eller et gründerprosjekt. De må stille seg selv noen ærlige spørsmål: Vil dette fortsatt være et viktig satsingsområde for oss når vi må kutte? Er dette så viktig for oss at vi er villige til å tape millioner i flere år – for å kanskje tjene penger på det om fem? Hvis svaret er nei, så bør man heller la være. Og ja – selvsagt må mediekonsernene få lov til å prøve, og noen ganger feile. Men spørsmålet er: Har de prøvd nok?
Å eie noe handler om mer enn å forfølge marginer – det handler også om å beskytte verdier og mennesker. Jeg håper Inzpire.me-gründerne fikk betalt. For alt annet må det kjennes som et svik.
Vi sier at vi heier på gründere i norsk mediebransje. Jeg gjør det. Men jeg ser ikke så mange andre som faktisk gjør det i praksis. Tvert imot. Organisasjonene våre er tause. De store mediehusene bruker gründerne som labber til å eksperimentere for seg. Og når det ikke fungerer etter excelfilens premisser, ja da får det bare dø.
Norsk mediebransje snakker mye om innovasjon. Men hvem er det som virkelig tar risikoen? Ikke konsernene. Det gjør gründerne. Og de står altfor ofte alene.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
