Torsdag forrige uke ble det kjent at NRK søker etter nye
deltakere til en ny sesong av reality-suksessen Ville fristelser. Ofte vil
behovet for å hanke inn nye, gode deltakere, trumfe kanalens behov for kanskje ikke
å annonsere beslutningen om ny sesong riktig ennå. Og det var det som
skjedde på torsdag.
NRK har lagt bak seg et par uker med både seersuksess og kritikerstorm i Amy-styrke – og det har blåst fra alle kanter samtidig. Både NRKs
egne har raljert, og Morgenbladets kulturredaktør, Bernhard Ellefsen, er
beinhard. Han hamrer løs både på selve programmet, men kanskje enda hardere
på NRKs svar på kritikken fra skribent Johanne Magnus.
Sammenlignet var min kritikk, fremført i NRKs egne flater
to uker etter premiere, en mild bris – mer undrende enn bastant. Jeg var
overrasket over graden av konfliktorientering og språkbruken i et program som
fyller den kanskje sterkeste familie-slotten NRK har: lørdagskvelden.
Samtidig understreket jeg overfor NRKs egne lyttere at de
ikke må la seg forlede til å tro at de store ordene som brukes når det fra
NRK-hold snakkes om oppdraget, er ensbetydende med at NRK ikke er konkurranseorienterte.
De kjemper beinhardt for å kapre seerandeler, og har lykkes godt på
lørdagene med Ville fristelser. Selv om seertall ikke gir klingende
mynt direkte, er det livsviktig å være stor og sterk. NRK må ha oppslutning i
hele befolkningen.
Det som kanskje kan virke nytt, er at NRK i større grad nå
konkurrerer med de kommersielle kanalenes virkemidler. Det er ikke tilfeldig. TV-toppene
i NRK ble byttet ut i fjor. TV-sjef Jan Egil Ådland steppet inn etter Arne Helsingen,
og eksternsjefen Peter Wallace trådte av og ble erstattet av Jostein Olseng. Selv
om dagens TV-sjefer er drøyt 20 år yngre enn sine forgjengere, er begge svært
erfarne og solide TV-folk, som har ledet hvert sitt produksjonsselskap: Ådland
var Monster-sjef før han returnerte til NRK i 2018, og Olseng gikk rett fra Mastiff
til eksternsjef-jobben. Generasjonsskiftet har bidratt til en fornyelse som
legges merke til.
Men fornyelsen harmonerer dårlig med de innøvde talepunktene
om at kampen ikke står mellom de norske kanalene, men mot de globale gigantene.
Det er et budskap som gjentas ofte fra både NRK og TV 2. Begge allmennkringkasterne liker å tegne det fiendebildet.
Ville fristelser er et internasjonalt format, produsert av
Monster (der Ådland var sjef før), som eies av Fremantle. Fremantle beskriver
seg selv slik: «Fremantle er en del av RTL Group, en global leder innen
kringkasting, strømming, innhold og digitalt, og er selv en avdeling av det
internasjonale medie-, tjeneste- og utdanningsselskapet Bertelsmann.»
Det er
litt mer enn et malapropos – det er et gøyalt paradoks, og kursiveringen er min.
Men tilbake til behovet for oppslutning, som er
livsviktig, selv når det innebærer å pumpe penger inn i de globale gigantene
man egentlig kjemper mot. I den kommersielle delen av TV-bransjen er det farlig
å tukle med noe som fungerer. Et program med solide seertall melkes til det
ikke er mer å hente. I kommersiell TV har et underholdningsprogram som ikke
leverer positiv avkastning, ikke livets rett. Så før man bestiller, må man være
så trygg som mulig på at det blir en suksess. Og oppnår man suksess, kan man
tillate seg små justeringer – men aldri så store at man risikerer å skremme
bort publikum.
Det var mange i bransjen som ristet på hodet av NRKs ekstreme
forvandling av seermagneten Stjernekamp og som fortsatt lurer på hvor det ble
av familiefavoritten Alle mot 1.
Og det er i den konteksten jeg syns NRK er både modige og kløktige i re-bestillingen av Ville fristelser. Tallene er gode, og de har styrket seg
siden premieren. Sjefene satser på at trenden vil vedvare, og de står i stormen. De har tross alt god forsikring.
Men jeg drister meg
til å tippe at de tripper temmelig spent når tallene for Skal vi
danse-premieren tikker inn om litt.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
