Jeg skal være ærlig. Jeg hadde ikke tenkt å gå på
Medienettverkets høstkonferanse i år. Det er noen år siden jeg var medlem sist,
og jeg holdt på å melde meg ut i protest for kanskje 15 år siden, etter et
høstmøte i VG-auditoriet med «power dressing» på et ellers labert program.
Hva slags tant tenker nettverksstyret kvinnelige
ledere trenger, lurte jeg på, og leverte en ilsk evaluering.
Det har vært bedre siden den gang, men jeg har aldri helt
klart å fri meg fra tanken om at Medienettverket deler ut priser jeg ikke vil
vinne. Jeg tar gjerne gull i «Årets medieleder» en gang i fremtiden, for
all del, men under forutsetning av at jeg har konkurrert med hele feltet.
På vei hjem i går fikk jeg en telefon fra en medieleder
jeg ikke skal navngi.
– Jeg må unnskylde at linja er litt dårlig, jeg sitter på toget på vei hjem fra
Medienettverket, sa jeg.
– Å, svarte mannen, og undret seg over om Medienettverket ikke var en anakronisme.
Det var da han sa det, at jeg ble helt sikker på at jeg
skulle skrive kommentaren jeg hadde begynt på. Det var ikke fordi
anakronismebemerkningen kom fra en mann, men fordi han sa det jeg hadde tenkt bare
et døgn tidligere.
Og jeg hadde tatt feil!
Medienettverket har evnet å utvikle seg til å være noe vi fortsatt
trenger i bransjen. Styret har klart å løfte mangfold til å handle om noe mer
enn kjønnsbalanse – til tross for at det fortsatt står for dårlig til med den.
Som jeg måtte si til mannen i telefonen: Leste du ikke saken vår om at det er
nesten like mange lokalaviser nordpå som ledes av en som heter Arne, som av en
kvinne?
Gårsdagen bød på et riktig program fra scenen. Det var
inspirerende, det var variert og lærerikt, og det var morsomt. Men det
viktigste som skjedde på scenen i går, var ikke konstituerte Dagblad-redaktører
i tospann, Mediebobler Live, Hege Duckert om kvinnehistorie eller utdeling av mediepriser.
Den viktigste halvtimen sto Shazia Majid, mangeårig
VG-kommentator, for.
Majid brukte en halvtime på høstkonferansen til å fortelle
om hvordan hun har opplevd privilegiet å være VG-kommentator.
Det er underlig å skulle sitte og sippe midt på dagen i
en sal full av kvinnelige ledere. Og samtidig kjenne på en takknemlighet for at
det finnes en sal full av folk som oppleves som trygg nok til at Shazia Majid
kan fortelle en historie som krever at hun er sårbar.
Majid har fortalt sin historie før. Hun har prøvd å forklare
hva hun faktisk står i i hverdagen. Hun opplever å bli hørt. Hun har sjefer som
støtter henne. Men like forbanna er hetsen hun mottar vedvarende. Prisen for
privilegiet er fortsatt så høy at stemmen hennes brister flere ganger i løpet
av halvtimen hun snakker til oss.
Det er hjerteskjærende!
Hun jobber i en kultur hun beskriver som macho. Den krever baller. Hun deler
refleksjoner om å ha for tynn hud med tilhørerne i
Pressens hus. Majid betaler en høy pris for å gjøre jobben sin. Hun
imøteser og gleder seg over innspill som går på fagligheten hennes, men det er
ikke fagdiskusjoner som motiverer de som prøver å skremme henne til taushet.
Da jeg i 1998 hadde ansvaret for Dagbladets tipstelefon, var
bildet av meg som purung journalistspire på baksiden av avisen hver dag. Jeg
mente ikke noe, jeg bare representerte avisa sammen med et telefonnummer og en
oppfordring om å ringe oss med tips.
Åsynet mitt var åpenbart så provoserende
for enkelte at jeg en periode fikk ukentlige brev fra en fyr som én gang klippet
ut bildet mitt, tegnet kulehull i panna mi, komplett med blod som dryppet
nedover ansiktet. Han brukte penger på porto for å fortelle meg at jeg ikke fortjente
å leve.
Da jeg noen år senere representerte andre arbeids- og
oppdragsgivere i media, fikk jeg også tilbakemeldinger. Var jeg på Dagsrevyen,
kunne jeg få fire sms-er fra menn som syns jeg var pen, og like mange meldinger
som var litt mindre flatterende:
Hore.
Fitte.
Hvis strømmen gikk på Aspmyra stadion og en Eurosport-sending
ble dårlig, var jeg drittkjerring. Men nå kom meldingene ikke bare på SMS.
De kom på Messenger, de kom på Instagram. Da jeg sto i en blackface-debatt for min arbeidsgiver for
noen år siden, postet noen «RIP» under et bilde av en av hestene mine hjemme.
Jeg
er blitt eldre, og det er færre som syns jeg er pen i innboksen. Det er faktisk
også en stund siden noen ville straffepule meg. Men så godt som uten unntak er
de som finner veien inn i den private sfæren min, menn.
Jeg liker menn, men
ikke når de kommer inn på gårdsplassen min uinvitert.
Når det virker som jeg nå sporer av, gjør jeg ikke egentlig
det. For det jeg forteller, illustrerer at denne dritten ikke er uvanlig for kvinner i offentligheten, og
detaljene fra Majids foredrag kan forbli i det trygge rommet de ble uttalt.
Men Medienettverket er langt mer enn et kjempeviktig, trygt rom.
Hege Duckerts
kvinnehistoriehalvtime var kanskje det punktet på programmet jeg oppfattet som
minst relevant før jeg kom. Vis meg den medielederen som har tid til en
historietime i hverdagen, lizm. Men i tillegg til å spise lunsj, croissanter og
kake i Pressens hus i går, åt jeg ordene mine på løpende bånd.
Jeg står på skuldrene til Hege Duckert, for svingende! Hun har banet
vei. Hun gidder å dele, hun er oppmuntrende, hun er griseflink og kul!
At jeg aldri har opplevd at det faktum at jeg menstruerer (Æsj,
hun sa mensen!), har stått i veien for maktutøvelse i min karriere, betyr ikke
at det er tilfellet for mine medsøstre. Min opplevelse er som den er, fordi
kvinnene Duckert forteller om i sin historietime, gjorde en jobb for oss, og
fordi Duckert gjorde en jobb for meg – og fortsetter å gjøre en jobb for oss.
Jeg har ingen rett til engang å vurdere å trekke opp stigen
etter meg før siste kvinne er om bord!
Jeg sa ikke mensen for å støte fra meg mine mannlige lesere,
men jeg ser for meg hvordan det faller av et par for hver gang jeg skriver det. Og her kommer mer! Gårsdagens program bød også på en halvtime med Aysun Yazici. TV 2-journalisten
har tyrkisk opprinnelse. Hun har skrevet om hvordan kvinnene på Gaza opplever mensen
og mangelen på hygieneprodukter i krig. Yazici fortalte også hvordan hennes
bakgrunn gjør at hun får en annen tilgang til enkelte kilder enn det jeg ville
fått.
Dette mangfoldet trenger Medie-Norge! Det gjør oss bedre!
At Medienettverket favner både fagligheten og følelsene i de utfordringene kvinnelige ledere står i, gjør at jeg har meldt meg inn igjen. Jeg skal betale min kontingent med glede.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
