Før rettssaken mot Marius Borg Høiby startet, var budskapet fra norske redaksjoner tydelig: Norsk presse trenger ikke sterke restriksjoner fra domstolene. Presseetikken fungerer.
Presseorganisasjonene argumenterte for at Vær Varsom-plakaten og redaksjonelle vurderinger fra erfarne fagfolk er sterke nok vern i seg selv. Norske redaksjoner er vant til å håndtere sensitive saker, og offentlighet i rettsprosesser er et grunnleggende prinsipp i rettsstaten.
Så begynte hovedforhandlingen. Noen minutter etter at dørene ble åpnet på rettens første dag, kom det første bruddet.
NRK kringkastet bilder av fornærmede og lyd fra tiltalte rett ut til tusenvis av seere og samtlige norske redaksjoner som videreformidler feeden deres.
Innen første uke var omme, var en fotograf fra Aftenposten og en kommentator fra Dagbladet bortvist fra rettssalen for brudd på fotoforbudet. Denne uka har den såkalte Frogner-kvinnen vært omtalt med navn både i VG og Se og Hør.
Denne ukas feil er drevet fram av grådighet.
Før rettssaken startet, brukte presseorganisasjonene nettopp tillit til redaksjonenes egne vurderinger som hovedargument mot sterke begrensninger fra retten. Bekymringen var hvordan utenlandske medier og influensere kom til å te seg.
Den virkelige skurken er den kommersielle kåtingen norske, redaktørstyrte medier bedriver. Konkurransen mediene mellom gir et tidspress som fører til grove feil.
Det er så enkelt.
De høyverdige grunnene til å dekke rettssaken bredt, hadde stått seg like godt – kanskje bedre – med en forsinkelse i live-dekningen, med tid til å fordøye hvilke detaljer som er vesentlige for å vurdere den endelige dommen. Den hadde også stått seg uten livedekning i det hele tatt.
Det er blitt åpenbart at pressen ikke evner å ivareta de viktige prinsippene vi styrer etter når den raskeste journalistikken vinner kampen om annonsekronene.
Det hadde vært deilig om også dette poenget blir tema i diskusjonen. Si det høyt! Argumenter med det! I går talte jeg minst tre «bærebjelker i demokratiet» uttalt fra scenen da norske medier lanserte en rapport om medienes framtid.
Økonomi er en faktor for å overleve og for å levere god journalistikk. Åpenhet rundt rammevilkår gir større troverdighet når redaktørstyrte medier diskuterer seg selv.
Hver tabbe begått i denne saken er fat med bensin på bålet for de som ikke vil mediene vel. Og det bålet trenger ikke mer bensin om dagen.
Oppsiden ved å dempe hastigheten i dekningen er stor. Risikoen for feil reduseres, samtidig med at det samlede medietrykket går ned. Men det krever faktisk at mediene samarbeider om dette.
Når pressen skal møtes for å snakke om overtrampene de har begått i Høiby-saken, er det lov å håpe på nettopp et slikt samarbeid.
Dommer Jon Sverdrup Efjestad i saken satte denne uken ord på det mange i rettssalen allerede hadde merket seg:
«Altså, jeg må bare si at nå har vi hatt fem brudd fra fem ulike mediehus. Jeg synes det er unødvendig. Og tilliten til pressen begynner å bli slitt. Jeg må bare si det. Jeg kan ikke forstå at dette skal skje to dager etter vi tok det opp, dette her sist gang.»
Det er en ubehagelig observasjon, og det er trist for pressen at det ikke kommer fra pressen selv. For det er ikke domstolen som har skapt denne situasjonen.
Det har pressen gjort selv.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
