Jeg var på to seanser rett etter hverandre på SKUP lørdag. Den ene handlet om læring fra Baneheia-saken, den andre om «Jagland-gate» – der iNyheters Helge Lurås møtte Reidun Kjelling Nybø til en overraskende morsom duell.
Men jeg ble mest overrasket over hvor lite overførbar læringen fra Baneheia virker å være til nåtidens utfordringer.
Det er ikke så vanskelig – med fasit i hånd – for mediene selv å innrømme at de gjorde store feil i Baneheia-saken. Det har gått over 25 år siden de grufulle barnedrapene. Nå skal vi se fremover og bli bedre. Både selvinnsikten og viljen til endring var gledelig til stede under SKUP-seansen «Tunnelsyn og gruppepsykologi: Hva kan vi lære av Baneheia-saken?» lørdag. Arne Jensen fra Redaktørforeningen og Frode Hansen, nå sjefredaktør i Nettavisen, var skjønt enige om at djevelens advokat må få større plass i redaksjonene. Vi må aktivt sikre at vi har interne motstemmer når konsensus råder. Det ble poengtert at det måtte alternativer til de store mediehusene til for å drive fram gjenopptakelsessaken til Viggo Kristiansen.
Kelly Lillesund, den gang i produksjonsselskapet Monster, ledet et svært omfattende journalistisk arbeid for å kartlegge alle bevegelsene i Baneheia og gjorde et nitid arbeid med å ettergå bevisene i saken. Resultatet ble en dokumentarserie på Discoverys plattformer som løftet bevisene i saken fram for et nytt – og yngre – publikum. Under SKUP-seansen lørdag ble ikke serien omtalt isolert, men «alternative, true crime-satsinger» ble omtalt som medvirkende til å drive Baneheia-saken videre.
Å høre en fremragende dokumentarist omtalt i samme åndedrag som «alternativ true crime» var neste like selsomt som den unisone hyllesten fra hele storsalen under SKUP i 2019 da Ada Sofie Austegard appellerte til det ypperste av norske gravejournalister om at mediene nå må la Baneheia-saken ligge.
De etterlattes sår veide i mange år langt tyngre enn Viggo Kristiansens rettssikkerhet – og søken etter sannhet.
Jeg satt i salen i 2019. Jeg hadde vært med å beslutte at Discovery skulle la Kelly og hennes redaksjon lage dokumentarserien. Dette var lenge før Gjenopptakelseskommisjonen hadde landet sin konklusjon, og lenge før Bjørn Olav Jahr hadde fått Fritt Ords Honnør. Det var ingen lett beslutning å ta, og de av oss som lobbet hardest for bestillingen, hadde alle en betydelig emosjonell ambivalens. Det hadde tross alt vært mye enklere å la være.
Min forståelse var at de som forfektet noe annet enn at Kristiansen var skyldig, én etter én var blitt idiotforklart. Sigurd Klomsæt måtte tåle klovnestempel, og de som ikke har sett hvordan Bjørn Olav Jahr ble bokbadet av journalist Connie Bentzrud i 2017, bør gjøre det og tenke over hvor lett det er å være motstemme i offentligheten.
Oppløftet av konklusjonene fra Baneheia-lærings-seansen labbet jeg over til Teigen-salen der Emma Clare Gabrielsen skulle sørge for et litt mindre kaklete møte mellom Lurås og norske redaktører enn det redaktøren for Norges største avis klarte tidligere i år.
Det er offentlig kjent at Redaktørforeningen mistet ett medlem etter den offentlige omtalen av Lurås og hans «blogg» etter at Jagland-gate sprakk. Lørdag gikk Reidun Kjelling Nybø langt i å ta selvkritikk for hvordan saken ble håndtert fra redaktørforeningens side. Hun kunne brukt andre ord, sier hun i dag. Det er en klok vurdering.
Norske redaktører var raske med svært gode kommentarer rundt iNyheters dekning av Jaglands innleggelse. De skrev stort sett det samme. Den kaklete Mediebobler-episoden fikk også voldsom hyllest til tross for at vertene selv gikk langt i å beklage hvordan de hadde behandlet Lurås. Skapet ble satt på plass.
Men skal skapet settes så ettertrykkelig og beinhardt på plass hver gang noen snubler, mister vi evner til å tette gapet mellom de tradisjonelle mediene og de som ikke helt forstår hvorfor vi gjør som vi gjør. Kløfta blir større. Det er ikke bra. Jobben vår er, etter mitt syn, å sikre innsikt og bygge forståelse snarere enn å splitte folket. Neppe det mest tabloide du har hørt i år, men like fullt én måte å tolke samfunnsoppdraget på.
Mitt inntrykk er at når Lurås forfekter det samme som gjengen som diskuterte Baneheia nettopp ble enige om – at motstemmene er viktige, de må tas alvorlig, at det er viktig at ikke alle tenker og agerer likt, vi må søke å hente andre kilder enn de åpenbare, at vi må lytte til hva folk faktisk sier snarere enn bare å hente inn de som bekrefter det vi tror vi har rett i – ja, da himles det med øynene. Vi putter ham i samme bås som Sigurd Klomsæt.
Fordi Lurås later til ikke å kunne sin presseetikk, hører vi ikke på det han sier. Redaktørforeningens Arne Jensen får anerkjennende nikk for samme budskap.
Og hvis noen er i tvil om det er belastende å utfordre det etablerte: Panel-leder Gabrielsen trakk fram en anonym journalist fra hovedstadspressen som skal ha ment at det var helt «tilbakestående» at ingen etablerte medier faktisk publiserte nyheten om at Jagland var innlagt på sykehus som følge av mediekjøret. Vedkommende skal ha ment det var en soleklar nyhet – hver dag hele uka – når en av Norges mest berømte personer blir lagt inn på sykehus, men at mediene er blitt for forsiktige. «Jobber jeg i et nyhetsmedie eller jobber jeg i Sjelesørgerforeningen?».
Jakten på den anonyme journalisten var snakkis i pausen. Ettertrykkelig. Innen middagen er han kanskje blåst? La oss håper den som finner ham, har på seg etterpåklokskapshatten fra Baneheia-diskusjonen.
For ordens skyld: Hanne McBride har vært kommunikasjonsdirektør og del av redaktørkollegiet i Discovery. McBride er medlem av Norsk Redaktørforening og omgås Emma Clare Gabrielsen privat.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
