Det kom aldri noen programerklæring fra Medier24s nye redaktør ved oppstart i
høst. Jeg hadde noen tanker, og de skulle formidles når jeg kom sånn skikkelig på
plass.
Før jeg rakk å lære meg publiseringssystemet eller få en fungerende jobb-Mac, forlot Frode Hansen Dagbladet, Aschehoug lurte Aftenposten og flere andre
aviser, Amedia handlet mer i Danmark, Fredrik Solvang sluttet i NRK – og så var
det jul. Det er i hvert fall sånn det føles.
Tempoet er forrykende, og i dag – på selveste julaften – har jeg vært redaktør i 100 dager.
Skal jeg oppsummere det vi legger bak oss, må jeg gjøre det på samme måte
som det meste andre jeg skriver: i tett samarbeid med Medier24s journalister. De
er bransjens kollektive hukommelse, og sakene de skriver blir referansepunkter når
Medie-Norge diskuterer seg selv.
Men journalistene har velfortjent julefri, og jeg rister av meg influensarester,
så dette blir ingen oppsummerende julehilsen. Det blir i beste fall en litt
navlebeskuende og takknemlig en. Pakket inn i vatt, akkurat som alle lyder i en av julas fineste sanger.
Noen uker før jeg begynte i jobben, var jeg på Norsk Redaktørforenings intro-seminar.
Sammen med andre ferske redaktører fikk jeg høre hva foreningen mener
er vesentlig å forstå i rollen. Det var flere foredrag og mange presentasjoner.
Så godt som alle skjermdumpene som illustrerte de viktige tingene bransjen står
i, var skjermdumper av Medier24-saker.
Det var mitt første av flere møter med hvor
viktig denne avisen faktisk er for bransjen. Det gjør meg stolt. Og
glad. Jeg har fortsatt til gode å møte noen i mediebransjen som trekker på
skuldrene av Medier24. Tvert imot har dere vært flinke til å mene noe – på
e-post, på telefon, på seminarer, konferanser og på byen.
Det gjør meg også litt redd. Redd for ikke å være
god nok. For ikke å forstå store sakskomplekser raskt nok og bra nok. For å la
viktige poenger fly forbi, eller for ikke å treffe på balansen mellom mer
dybde, mindre dybde og fjas. Og ja, dere etterspør mye av sistnevnte.
Felles for tilbakemeldingene jeg får, er at de kommer fra engasjement, og
det jeg ønsker meg aller mest til jul (i tillegg til snille barn og friske
foreldre), er at dere fortsetter å bry dere om avisa vår. At dere tipser,
hyller, belærer og forlanger at vi er på hugget, enten det handler om
konsolideringer i bransjen, KI eller arbeidsforhold.
Jeg ønsker meg også at
dere sier høyt – og på trykk – noen av tingene dere bare sier til meg.
På skjermen min på kontoret henger det en gul lapp. «Har vi vernet tilstrekkelig om den pre-assimilerte Hanne McBride?» står det,
skrevet med en håndskrift som slett ikke trenger noe vern. Jeg elsker ikke å
referere til meg selv i tredjeperson, men nyhetsredaktøren mente det var
fornuftig å ivareta nysgjerrigheten og de dumme spørsmålene.
Han er klok, nyhetsredaktøren.
Jeg har referert til den lappen flere ganger i
møte med dere denne høsten. Gjerne når dere hevder at det vi skriver ikke er
nytt – at noe alltid har vært sånn.
At noe alltid har vært sånn, betyr ikke at
det ikke bør stilles spørsmål ved, pleier jeg å svare.
Det er det den pre-assimilerte redaktøren skal gjøre: lure på om tingene vi
tar for gitt i denne andedammen, enten bør gjøres annerledes – eller forklares
bedre.
Når vi slutter å lure på hvorfor vi gjør som vi gjør, og hvordan vi kan
bli bedre, bør vi egentlig byttes ut.
Her nærmer jeg meg det jeg egentlig har lyst til å si. Det kommer fra
hjertet (et gammelt kommunikasjonsdirektørhjerte, må vite), og det kunne
sikkert vært pakket penere inn, i alle fall på julaften:
Det kan tenkes at jeg av og til syns at ledere i norsk mediebransje er litt
pompøse. Eller, det er kanskje riktigere å si at dere fremstår pompøse. I
overkant selvhøytidelige. Det brukes så store ord – og så mye blazer.
Jeg kjenner dere ikke igjen når dere snakker om dere selv i offentligheten. Dere
er oftest fantastiske når dere forklarer sakene deres, presise og hardtslående når
dere skriver kommentarer, men så skjer det noe når dere snakker om egen
betydning.
Norske redaktørstyrte mediers verdi ligger ikke i at vi selv kaller oss viktige
for demokratiet, men i at vi faktisk gjør jobben: spør, sjekker, forklarer,
informerer, underholder, samler og viser sammenheng.
Hvis den jobben ikke blir sett eller forstått, hjelper det lite å utbrodere
polemisk.
Når redaktørstyrte medier taper kampen om folks tid, er det først og
fremst fordi andre plattformer er raskere, mer underholdende eller mer
treffsikre? Er medisinen i så fall å adoptere de populæres formspråk eller å
tviholde på egne styrker?
Min lovnad for de neste 100 dagene er relativ enkel: Medier24 skal fortsette
å stille både de naive og de vanskelige spørsmålene – på lesernes vegne. Om
bransjen vår, om medienes makt, om strukturer, og om hvorfor dette fortsatt
betyr noe. Og vi skal fortsette å gi dere kjappe nyheter om folk og fe.
Det er et privilegium å få stille spørsmål både til og på vegne av en bransje som er så viktig
– kanskje særlig når bransjens mest fremtredende verken liker spørsmålene eller svarene. Tabloide titler er beviselig enklere å elske når de handler om noen andre.
Nå vil jeg bare si takk. For tilliten, for
tipsene og engasjementet, for de fine møtene jeg har hatt med dere i høst – og for
tålmodigheten i de første 100 dagene. Jeg har tenkt å bli bedre.
Så er det lov å håpe at roen senker seg, og at det blir fredelig i julehjemmene
– også de som huser hardtarbeidende mediefolk. Og til dere som er på jobb
akkurat nå: Tusen takk for at dere holder hjula i gang.
God jul, godtfolk!
PS! Hvis det ikke er grådig å ønske seg enda flere ting til jul, ønsker jeg meg
også svar på hva momskravet for VG+ handler om.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
