Journalister har dilla på trebarnsmødre

Trebarnsmora Astrid (36) er barnehagelærer i full stilling, men har en ekstrajobb på fritida med hobbyen sin. Trebarnsmora Ane-Karine (33) gjør stor suksess på Instagram, og med sin egen nettbutikk. Trebarnsmora Caroline (36) har dilla på jogging og slår et slag for trygge skoleveier.

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet,for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.

Dette er åttende artikkel, og dagens ord er ikke gi etter for press fra noen.

Serien publiseres hver fredag. 

Trebarnsmora Lillian (30) startet egen bedrift for åtte år siden, men nå har hun det økonomisk og mentalt krevende. Trebarnsmora Stine (47) tok et tøft valg og angrer ikke. Trebarnsmora Maren (28) gikk 90 kilometer og slo gårekorden i Moss.

Dette har jeg lest i aviser. Journalister har dilla på trebarnsmødre.

Les mer fra serien «En annen mediehistorie».

Merkelig, men sant

«’Trebarnsmor blir minister’ er mer sannsynlig å lese enn ‘trebarnsfar’», sa professor Elisabeth Eide da en ny undersøkelse om kjønn og medier ble lagt fram våren 2021. Eide vet hva hun snakker om. Hun har forsket på slikt siden 1980-tallet.

Men dette var merkelig, tenkte jeg, og bestemte meg for å undersøke selv. Og helt riktig: I ukene etter at Eide sa det hun sa, var det nesten dobbelt så mange trebarnsmødre som trebarnsfedre i mediene. Blant andre Astrid (38), Ane-Karine (33) og de andre jeg nettopp nevnte.

Alle undersøkelser, både de Eide og andre har foretatt, viser at journalister skriver mer om menn enn om kvinner, nesten dobbelt mye. Så hva er det med trebarnsfedrene? Har de ikke suksess, egne bedrifter, setter de ikke gårekorder – og blir de ikke ministre de også?

Ikke så merkelig likevel

Jo, selvsagt. Og de er i mediene, like ofte som andre menn. Vi får bare ikke vite at de er trebarnsfedre. Journalistene spør ikke om familie og barn når de intervjuer menn: «Menn er mer frikoblet fra det private», sa professor Eide.

Men om en kvinne har tre barn, samtidig som hun jobber full tid, har ekstrajobb på fritida og egen bedrift – da mener journalistene at de har oppdaget noe som ikke er helt som det skal være. Noe som fortjener oppmerksomhet.

Derfor er det mer sannsynlig at vi leser om en trebarnsmor som blir minister enn om en trebarnsfar som blir det.

Se, trebarnsmora løper!

For ikke å snakke om trebarnsmødre som løper: Høsten 2025 leste jeg om trebarnsmor Kristin som vant ultraløp på Blefjell, om trebarnsmor Tone som løp seks mil for å feire farens bursdag, om trebarnsmor Alice som spiser biff til frokost og deltok i et 15 kilometer langt fjelløp i Lofoten, om trebarnsmor Bjørg som løp halvmaraton i Stavanger og trebarnsmor Tonje som gjorde det samme i Trondheim, om trebarnsmor Anette som løp 200 kilometer på 30 timer, om trebarnsmor Torgunn som var raskest av alle i Rauland, om trebarnsmor Mariann fra Finnsnes som løp 24 timer i strekk og om trebarnsmor Trine som etter å ha vunnet et løp i Terrengkarusellen delte «noen tanker om tida etter sin tredje fødsel» med Fædrelandsvennen.

Journalister skriver fortsatt mye mer om trebarnsmødre enn trebarnsfedre. Eller for å være nøyaktig: Av alle artikler om trebarnsforeldre siden jeg talte våren 2021, har 37 prosent handlet om menn og 63 prosent om kvinner.

Man skulle altså tro det var omvendt, for prosentandelen av menn og kvinner blant alle medienes kilder i samme periode var omtrent den samme – men med det høyeste tallet for menn og det laveste for kvinner.

Flere meninger enn fakta

Prosent meg her og prosent meg der. Ja, vil man forstå hvordan journalistikken virker i samfunnet, må man kunne prosentregning.

De som gjør det, vil for eksempel ikke kunne påstå at mediene fungerer som forbilder for likestilling mellom menn og kvinner, eller mellom innvandrere og resten av befolkningen. Prosentandelen kvinner og innvandrere blant sjefredaktører og medienes kilder viser at de sannsynligvis fungerer som en bremse på disse områdene.

Mediedebatten er ikke alltid basert på statistikk og undersøkelser. Den har flere sterke meninger enn sterke analyser, flere følelser enn fakta.

Da journalister i 2024 ble spurt om de mente innvandrere var underrepresentert som kilder i mediene, svarte 31 prosent at det var de ikke, mens ti prosent mente de var overrepresentert.

Ja, det mente de. Men hvorfor mene noe om dette, når det finnes fakta? Over 20 prosent av folketallet i Norge er nå fra innvandrerbefolkningen, mens bare fem prosent av kildene i nyhetsjournalistikken er derfra. Da er innvandrere underrepresentert. Ferdig snakka.

Familien er viktigst …

Like viktig som hvem journalistene intervjuer og omtaler, er hvordan de gjør det: Ordene de bruker, poengene de legger vekt på, konklusjonene de trekker og moralen vi kan skimte under det hele. Denne tolkningsrammen som de presenterer sakene i, former det etterlatte inntrykket av journalistikken.

I jakten på trebarnsmødre våren 2021, fant jeg også Maria Serafia Fjellstad – lege og tidligere varaordfører i Harstad. Hun hadde da flyttet tilbake til byen etter halvannet års spesialistutdanning i Tromsø, fått fast stilling som overlege, og ble intervjuet av iHarstad. Som valgte å vinkle på barna hennes. Hun var tross alt trebarnsmor.

«Maria Serafia (38) er tilbake, men uten politiske ambisjoner: – Savnet etter barna var det vanskeligste», var tittelen. Journalisten fortalte at Fjellstad «gjorde alt hun kunne for å komme så raskt som mulig tilbake til familien i Harstad» da hun pendlet til Tromsø, og at hun nå gjerne overlot «det politiske rampelyset til noen andre.»

Moralen i dette intervjuet var – slik jeg leste det – at det var prisverdig av henne å kutte ut den politiske karrieren, for å ta igjen det tapte på hjemmebane.

… men ikke for menn

Jeg hadde selv savnet ungene om jeg skulle ukependle til en annen by da de var små, men jeg tviler på om det hadde havnet i tittelen på et intervju med meg, om jeg var overlege og tidligere varaordfører.

Jeg tviler også på om journalisten hadde gjort et poeng ut av at familien ikke flyttet med til byen der jeg videreutdannet meg, eller at kona og jeg likevel klarte oss greit.

Og jeg er helt sikker på at jeg – i motsetning til trebarnsmødrene – hadde fått beholde etternavnet mitt i tittelen. Jeg blir intervjuet iblant, men aldri som Trygve (65). Jeg er mann og «ekspert», og sånne som meg blir respektfullt omtalt med sitt fulle navn.

Kvinnelige leger er også eksperter. Og ville det vært mindre interessant hva kommunelege Albertine (40) i Moskenes sa om hygiene under koronapandemien, om hun bare hadde ett barn? Hvis ikke, hvorfor da i all verden nevne at hun har tre?

Konflikt mellom linjene

Nyhetsjournalistikk handler helst om uvanlige hendelser, noe som bryter med det normale, skaper konflikt og uorden. Slik må det være. Men når journalister legger vekt på at en travel yrkeskvinne er trebarnsmor, tolker vi dermed dette som noe unormalt.

Jeg tror journalistene mener det godt, at de bare gjør kvinnenes prestasjoner enda større ved å nevne hvor mange barn de har. Mellom linjene aner vi imidlertid en konflikt – hvem tar seg av barna når mor gjør karriere? – og det er det etterlatte inntrykket.

At mødre skal kunne arbeide på lik linje med fedre, uansett hvor mange barn de har, var en kampsak på 1980-tallet. Gro Harlem Brundtland viste vei da hun ble statsminister i 1986 og satte sammen en regjering med ti menn og åtte kvinner.

Samfunnsoppdrag utført!

Mot slutten av det tiåret fant Elisabeth Eide ut at mediene hadde 19 prosent kvinnelige kilder.

Hun har siden skrevet og sagt mye om kjønn og medier. Har redaktører og journalister lest og lyttet? Neppe. De har i alle fall gjort lite for å øke likestillingen blant kildene sine. Hvorfor er de så konservative og lite endringsvillige?

Mediefolk flest sier selvsagt at kvinner og menn må behandles likt. Men én ting er hva de sier, noe annet hva de gjør. Og de gjør stort sett som de alltid har gjort. Slik oppfyller de også kravet i den sjette setningen i pressens samfunnsoppdrag, om at de ikke skal «gi etter for press fra noen»: Ingen skal komme og fortelle dem hva de skal gjøre.

Om noen ber dem likestille trebarnsmødre og trebarnsfedre, for eksempel, så går de rett i forsvarsposisjon. Skal de gjøre noe nytt, så skal de jaggu ha funnet det opp selv.

Litt mer press er ok

Men hvor mye nytt har mediebransjen egentlig funnet opp siden internett ødela den gamle forretningsmodellen?

Å ta betalt for det de publiserer på nettet? Nei, det gjorde Netflix. Å skreddersy annonser til leserne? Nei, det gjorde Google. Å engasjere unge mennesker? Nei, det gjorde sosiale medier og influensere.

Mediene er i krise, men det skyldes ikke at de har gitt etter for press fra noen. De kan godt la seg presse litt mer. I alle fall til å forlate det forrige århundrets kvinnesyn.

Kildeliste:

• «Astrid (36) gjorde hobbyen til jobb: – Det har jo vært nødvendig å tenke nytt», Østlands-Posten 1. mai 2021.

• «Trebarnsmoren Ane-Karine (33) gjør stor suksess med egen nettbutikk og på Instagram: – Det er veldig stas!», Sandefjords Blad 23. april 2021.

• «Caroline (36) har løpedilla, slår et slag for trygge skoleveier og minnes en drømmejobb med stort kjendisspekter», Rakkestad Avis 12. mars 2021.

• «Lillian (30) er trebarnsmor og kjemper for inntektskilden i egen bedrift: – Økonomisk og mentalt krevende», Bygdebladet 11. april 2021.

• «Stine (47) tok et tøft valg - angrer ikke», Tvedestrandsposten 20. mars 2021.

• «Nå har Maren (28) slått gårekorden – gikk 90 (!) kilometer», Moss Avis 1. april 2021.

• «– Kvinner er fortsatt underrepresentert i media», pressemelding fra OsloMet 10. mars 2021.

• Søk i mediearkivet Retriever etter «trebarnsfar» og «trebarnsmor» over tre måneder våren 2021. Jeg regnet ikke med alle sakene om trebarnsfar Martin Johnsrud Sundby, som gikk sitt siste VM og la opp som profesjonell skiløper i mars, og de om Live Nelvik, som hadde et tv-program om det å være trebarnsmor denne våren. Men jeg talte resten, helt vanlige trebarnsmødre og trebarnsfedre.

• «Kristin fra Gransherad og Simen fra Notodden vant ultraløp på Blefjell: - Det var hardt og det var langt», Telen 2. august 2025.

• «Løp over 6 mil for å feire farens bursdag», Stjørdals-Nytt 8. august 2025.

• «Venninnene har kutta ut brødskiver og mellommåltid: – Du blir det du et», Firda 24. august 2025.

• «Björg (38) fant friheten i løpeskoene: – Sammenligner meg bare med meg selv», Sandnesposten 29. august 2025.

• «Trebarnsmor Tonje (33) tilbake: - Det er rett og slett deilig og ha det slik», Namdalsavisa 9. september 2025.

• «Trebarnsmor Anette (30) med ny løpebragd: Løp i 30 timer og 200 kilometer», Namdalsavisa 24. september 2025.

• «– Det er alltid moro å vinne, og litt ekstra gøy å slå en tidligere stor stjerne», Telemarksavisa 4. oktober 2025.

• «Trebarnsmor fra Finnsnes løp 24-timer i strekk og ble norgesmester: – Jeg hadde ikke kommet meg hjem i dag», Stavanger Aftenblad 23. november 2025.

• «Trine Mjåland etter seier: – Veldig merkelig og litt sårt», Fædrelandsvennen 10. oktober 2025.

• Søk i mediearkivet Retriever etter «trebarnsfar» og «trebarnsmor» fra juni 2021 til oktober 2025.

• Respons Analyse: Medieundersøkelsen 2024, nordiskemediedager.no, side 11.

• Fritt Ord og Retriever (2025): Hvem kommer til orde i norske medier?, side 42.

• Statistisk sentralbyrå (2025): Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn, ssb.no.

• «Maria Serafia (38) er tilbake, men uten politiske ambisjoner: – Savnet etter barna var det vanskeligste», iHarstad, 13. mars 2021.

• «Lege og trebarnsmor Albertine (40) takker det sterke teamet på legekontoret: - Jeg har lært å fokusere på det som faktisk lar seg gjøre i den aktuelle situasjonen», Lofot-Tidende, 14. mars 2021.

• Eide, Elisabeth (1991): Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990-årene – og journalistenes bilde, Forskningsrapport ved Norsk Journalisthøyskole, side 43-44.

———————————————-

Dette er del 8 av serien «En annen mediehistorie» av Trygve Aas Olsen.

Teksten er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.