Seks av ti stoler på mediene. Er det kjempehøy tillit?

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet, for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord. Dette er sjuende artikkel og dagens ord er trykkefrihet.

Men sånn blir det hvis generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening, direktør Randi Øgrey i Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Journalistlags leder Dag Idar Tryggestad eller generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund – eller andre medieledere – inviterer ti helt gjennomsnittlige nordmenn hjem til seg.

Det hjelper ikke om de ønsker velkommen med å si at det er «ingen grunn» til å tvile på medienes presseetiske vurderinger, som Kjelling Nybø sa om forbudet mot å identifisere en mye omtalt TV-profil da hun forklarte seg i Høiby-saken.

To dager før ble fem avisartikler – tre fra Nettavisen – felt for brudd på god presseskikk av Pressens Faglige Utvalg (PFU). I fjor var det 46 slik brudd.

Jo da, gjennomsnittsnordmenn har mange grunner til å mistro mediene.

Les mer fra serien «En annen mediehistorie».

Det er fint i Bergen

Middagen er et tenkt tilfelle, jeg aner ikke hvor ofte de fem medielederne møter gjennomsnittlige nordmenn. Men det skjer neppe på Nordiske Mediedager i Bergen.

Det er fint i Bergen om våren, sa kulturminister Lubna Jaffery da hun åpnet konferansen, tidlig i mai, i fjor som året før. Hun er selv bergenser, og hun har rett: Våren er fin i Bergen.

Når det føles som vår, altså. Når himmelen er blå, kirsebærtrærne ved Lille Lungegårdsvann blomstrer, og blide bergensere vandrer rundt i byen uten paraply. Når sola har varmet opp brosteinene, og du kan sitte ute med en kald øl til seint på kveld, for eksempel sammen med andre deltakere på mediedagene.

Skal du drikke noen øl for mye før du sovner, og sove noen timer for lite før du våkner, så er en utenbys konferanse stedet å gjøre det. Du slipper å forklare deg for noen om morgenen, det er bare å gå i dusjen, ta rent undertøy og en skjorte ut av kofferten, og heisen ned til frokostsalen.

Alt er servert og tilrettelagt, du trenger knapt tenke.

Det er fint med medier

Og kan du rusle bort til Grieghallen etter frokost, forbi de blomstrende kirsebærtrærne, sette deg inn i en mørk sal med komfortable stoler og høre kulturministeren si «takk for at dere er så utrolig gode i den jobben dere gjør» eller «jeg vil takke alle dere som jobber i mediene» – ja, da har du lite å klage over.

Denne konferansen pleier å starte slik, med en overdreven hyllest til bakfulle frammøtte og jobben de gjør.

«I Norge har vi et godt utgangspunkt for å stå imot spredning av desinformasjon», sa Jaffery i 2024, «og det er mye takket være dere som jobber i de frie og redaksjonelt styrte mediene.»

I 2025 ramset hun opp all verdens elendighet: KI, big tech, nye medievaner, globale konflikter, desinformasjon, kriger og terror, klimakrise, en verdensøkonomi som knaker, antidemokratiske bevegelser, polarisering, hatretorikk som brer seg og den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

Så konkluderte hun med at «de frie mediene» var «en avgjørende del av beredskapen» mot alt dette.

Høy tillit er falske nyheter

I en tid med så mange falske nyheter, var hun også glad for at befolkningen hadde «tillit til det dere skriver», sa hun i 2024. I 2025 økte hun til «kjempehøy tillit i befolkningen».

Skrytet sitter sikkert løst når andre yrkesgrupper møtes til konferanser også: Uten lastebilsjåfører stopper Norge, oljearbeideren har gitt oss velstand, når helsa skranter trenger du gode sykepleiere – og bakerne fortjener både mer lønn og anerkjennelse. For hva er vel livet uten god gjærbakst?

Det er noe rituelt over det. Vi har hørt det før, og mange av dem som var i Grieghallen så på mobiltelefonene sine mens Jaffery snakket. Jeg var litt trøtt og fulgte heller ikke så godt med, men hevet likevel et øyenbryn i 2024, da hun snakket om falske nyheter og tillit:

Er det noe som er falske nyheter, tenkte jeg, så er det at mediene har høy tillit.

Seks av ti stoler på mediene

Seks av ti nordmenn har tillit til mediene. Det viser et gjennomsnitt av Tillitsbarometeret, der dette er målt siden 2018. De som deltar i denne undersøkelsen, blir bedt om å rangere sin tillit på en skala fra én til ti. Alle svar fra seks og oppover regnes som tillit.

Litt færre enn seks av ti svarer at de «stoler på mesteparten av nyhetene mesteparten av tiden», når Universitetet i Bergen spør for den internasjonale undersøkelsen Digital News Report.

Nordiske Mediedager har også sin egen undersøkelse. Etter at kulturministeren åpnet konferansen i 2024, kom det fram at bare fem av ti hadde «ganske høy» eller «svært høy» tillit til politisk journalistikk i «de største norske mediene».

Jaffery kunne ropt dette ut over salen i Grieghallen: «Skjerpings, folkens! Bare halvparten av folket stoler på det dere forteller om politikk!» Men hun gjorde som velkomsttalere flest, og sa det tilhørerne ville høre – i dette tilfellet at de har høy tillit.

Seks av ti er høyt, sier medielederne

Det samme sier medielederne. Da Tillitsbarometeret ble lagt fram i 2024, med tillit fra seks av ti, sa Reidun Kjelling Nybø at tilliten var «svært høy», mens Dag Idar Tryggestad gledet seg over det «stabilt høye nivået». Randi Øgrey var i tillegg glad for at bare én av ti stolte på sosiale medier.

I 2025 gledet Kjelling Nybø seg over at tilliten var «stabilt høy», mens Øgrey og Elin Floberghagen sa den var «høy». Den var i beste fall stabil, fortsatt fra seks av ti.

Det er noe rituelt over dette også. Som når politikere snakker om klimamålene som skal nås innen en gitt dato. De sier det de har sagt før, uavhengig av tallenes tale.

Men er det sant? Når seks av ti gir deg karakteren seks eller mer på en skala fra en til ti: Har du da høy, svært høy eller kjempehøy tillit?

Seks av ti er bare sånn passe

Du har ingen av delene. Du har bare sånn passe høy tillit, fra litt mer enn halvparten av befolkningen. Dette kan lederne av medienes organisasjoner og kulturministeren godt innrømme.

For gjennomsnittsnordmenn vet det, det jo deres tillit som blir målt. Men siden ingen av dem er til stede på Nordiske Mediedager – deltakeravgiften er på 8600 kroner – er det heller ingen som reiser seg og roper ut sin protest mot rosemalingen av tillitstallene.

Men politikere leser også tillitsmålinger, noen med et mer kritisk blikk enn Lubna Jaffery. De vet at mediene mangler tillit, og de vet at mange velgere liker at politikere kritiserer journalister. Eksemplene finnes over hele verden, og stadig nærmere Norge.

Ja, i Norge også: Fremskrittspartiet vil fjerne pressestøtten og selge NRK, for bare fire av ti blant partiets velgere har tillit til mediene. Hvis det samme skjer med velgerne til et annet parti – at flertallet av dem mister tillit til mediene – skal vi ikke se bort fra at det også får en mer kritisk mediepolitikk. Større tillit skal vi ikke ha til politikere.

Ingen tillit i etikkreglene

Vær varsom-plakaten er revidert 14 ganger siden den første utgaven kom i 1936, senest i 2023. Men det første kapittelet, der pressens samfunnsoppdrag står, er i store trekk slik det ble formulert i 1975. Det heter fortsatt at pressen skal verne om «trykkefriheten», selv om det knapt finnes trykkpresser eller trykte aviser igjen.

Stort mer er det ikke å si om ordet trykkefrihet.

Ordet «tillit» er mer aktuelt, men det finnes verken i pressens samfunnsoppdrag eller noe annet sted i Vær varsom-plakaten. Det har aldri blitt skrevet inn i noen av de 14 revisjonene.

Jeg vet ikke hva dette skyldes. Men jeg håper det ikke er at medieorganisasjonene – som står bak Presseforbundet, som igjen har ansvar for å skrive om Vær varsom-plakaten om det trengs – faktisk mener at tilliten er kjempehøy, og ikke verd å verne om.

Slutt å skryte

For den er ikke høyere enn at fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, som skal være partiske og kjempe for medlemmenes interesser, har høyere tillit enn mediene, som skal være upartiske, frie, uavhengige og bare kjempe for at sannheten blir kjent.

Stortinget og regjeringen har også høyere tillit enn mediene, som skal passe på at nettopp Stortinget og regjeringen gjør jobben sin. Alt dette ifølge Tillitsbarometeret.

Mediene er i krise, og verre blir det desto flere som mister tillit til dem.

Å øke tilliten er ingen enkel oppgave. Særlig ikke når medielederne nekter å erkjenne at den må økes, men insisterer på at den er høy og svært høy. Hvem de tror at de lurer? Ikke folk flest i alle fall. De vet selv hvor stor tillit de har, og de skifter ikke mening uansett hva medieledere sier.

Tvert imot: Slikt selvskryt er lite tillitvekkende.

Kildeliste:

• «Offisiell åpning av Nordiske Mediedager 2024» nordiskemediedager.no.
• «Kulturminister Lubna Jaffery åpner Nordiske Mediedager!», nordiskemediedager.no.
• Reuters Institute: Digital News Report 2025, digitalnewsreport.org, side 97.
• Respons Analyse: Medieundersøkelsen 2024, nordiskemediedager.no, side 14.
• «Snaut fall i tilliten til norske medier», Journalisten.no 15. august 2024.
• «Fortsatt høy tillit til norske medier, mens sosiale medier er på bunnplass», mediebedriftene.no 15. august 2024.
• «Stabil tillit til norske medier», redaktor.no 14. august 2025.
• «Tillitsbarometeret: Fortsatt høy tillit til norske medier», mediebedriftene.no 14. august 2025.
• Fremskrittspartiet: Fremskrittspartiets partiprogram 2025 – 2029, side 123.
• Respons Analyse: Tillitsbarometeret 2025, arendalsuka.no, side 6.

———————————————-

Dette er del 7 av serien «En annen mediehistorie» av Trygve Aas Olsen.

Teksten er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.