Sa hun virkelig det? Nei, men hun mente det

En februardag i 2019 fikk Lars Joakim Skarvøy se en video av Trond Giske som danset tett med en ung kvinne på Bar Vulkan i Oslo.

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet,for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.

Dette er niende artikkel og dagens ord er fri nyhetsformidling.

Serien publiseres hver fredag. 

Skarvøy var journalist i VG. Han intervjuet kvinnen, og skrev at hun til slutt syntes «det ble litt mye», og gikk hjem. Det skulle nok forstås som at det ble litt for mye av Giske, som igjen skulle forstås som at han fortsatt var ute og tafset på unge kvinner, og ingenting hadde lært av #metoo-sakene som gjorde at han måtte gå av som Arbeiderpartiets nestleder et år tidligere.

Det var bare det, at kvinnen nektet for at Giske hadde oppført seg dårlig. Hun feiret 27-årsdagen sin med venninner, det var de som bød ham opp til dans, og hvis det ble litt mye, så var det ikke av Giske.

Les mer fra serien «En annen mediehistorie».

«Det hjelper ikke uansett»

Dette sa hun til Skarvøy, og hun ba ham fjerne sitatet om at «det ble litt mye» da han leste opp manuset for henne på telefon. Det ville han ikke, og sa at «da ser det rart ut». Hun resignerte til slutt og sa «bare skriv hva du vil, for det hjelper uansett ikke hva jeg sier».

Dette kom fram i et intervju kvinnen, Sofie Bakkemyr, gjorde med TV 2. Der viste hun fram tekstmeldinger fra Skarvøy som dokumenterte hvordan han hadde oppført seg mot henne.

Det som skulle være en avsløring av Trond Giske, ble til en avsløring av VG. Avisa gransket seg selv, beklaget og ble felt på fem punkter i Vær Varsom-plakaten.

Mer enn hver tredje nordmann ble mer skeptisk til mediene etter at Skarvøys opptreden ble kjent. Norsk Presseforbund, som skriver og redigerer Vær Varsom-plakaten, satte da ned et utvalg som skulle se på pressens praksis for omgang med kilder, og foreslå endringer i plakaten om det var nødvendig.

Folk frykter mediene

«Mye tyder på at det eksisterer en generell frykt for media ute blant folk», skrev Kildeutvalget i rapporten som fikk navnet «Sa hun virkelig det?». En frykt for at man ikke blir sitert korrekt, for eksempel.

Det sto riktignok i Vær Varsom-plakatens punkt 3.7 at «Direkte sitat skal gjengis presist» – at journalistene skal sitere det intervjuobjekter har sagt, slik de har sagt det. Men det skjedde ikke i praksis, fant utvalget ut.

I samme punkt sto det nemlig også at «Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser». Det ble forstått som at journalistene ikke trengte å sitere presist, så lenge sitatene gjenga det intervjuobjektene mente.

At de to tolkningene var helt motstridende hadde mediene løst – uformelt, gjennom årelang praksis – ved å bli enige om følgende: Når intervjusitater sto bak en sitatstrek var det nok å gjengi det journalisten mente at intervjuobjektet mente. Bare når sitater sto i hermetegn var de «direkte», og måtte gjengis presist.

Én teori, en annen praksis

Så godt som alle intervjusitater i pressen sto bak sitatstrek, bare sitater fra skriftlige kilder ble satt i hermetegn. Dermed kunne journalister også skrive om så godt som alle sitater, bruke sine egne ord i stedet for intervjuobjektets, klippe uttalelser fra tidlig og seint i intervjuet og lime dem sammen i én setning – og så videre.

Ikke helt ulikt det flere medier gjorde med opptakene fra Donald Trumps tale foran kongressen 6. januar 2021. Slik var det ikke ment i teorien, fra dem som i sin tid skrev dette punktet i Vær Varsom-plakaten:

Plikten til å gjengi «meningsinnholdet» gjaldt når journalistene valgte ut hvilke sitater de ville publisere fra et intervju. Da måtte de sørge for å få med intervjuobjektets mening. At sitat skulle gjengis «presist» handlet om at uttalelsene ikke skulle tukles med eller skrives om – i alle fall ikke i så stor grad som det ble gjort.

«En god praksis»

I praksis var skriftlige intervjuer derfor ingen presis gjengivelse av samtalen mellom journalist og intervjuobjekt. Og siden det alltid kan diskuteres hva «meningsinnholdet» er, ble det opp til journalistene å avgjøre hvor mye de kunne skrive om.

Slik måtte det være, mente redaktører som Kildeutvalget intervjuet:

«Det er en god praksis i dag, vi er ofte bedre til å formulere oss enn intervjuobjektene», sa nyhetsredaktør Erik Stephansen i Nettavisen. «Det intervjuobjektet sier, skal gjennom filteret til journalisten og gi mening for vanlige lesere», sa nyhetsredaktør Lars West Johnsen i Dagsavisen. «Journalisten hjelper faktisk intervjuobjektet, og sitatet kan bli bedre», sa nyhetsredaktør Frode Hansen i Dagbladet.

Andre var mer kritiske til praksisen: Nyhetsredaktør Jan Stian Vold i Bergens Tidende mente den «åpner for omtrentlighet», mens programredaktør Kyrre Nakkim i NRK sa det slik: «Forskjellen på sitatstrek og anførselstegn, det tror jeg ikke at publikum forstår.»

En individualisert etikk

I praksis ble det også forhandlet med kilder om hva de skulle uttale: Sitater ble justert og kanskje skrevet helt om etter at intervjuet var foretatt.

«Det er en tendens i politisk journalistikk til å framforhandle sitater, det er jeg kritisk til», sa nyhetsredaktør Tora Håndlykken i VG, mens Stephansen i Nettavisen sa at «det blir en forhandling mellom journalist og kilde, men det synes jeg er ok».

Presseetikken «er blitt individualisert i en slik grad at det vil være vanskelig for kildene å kunne forutse hvilken behandling de vil få når de møter en journalist», konkluderte utvalget.

VG hadde én praksis, Nettavisen en annen, NRK en tredje og så videre. Ikke rart folk var redde.

Internasjonal praksis

Utvalget foreslo en presisering av Vær Varsom-plakaten: Vil journalister gjengi hva de mener at et intervjuobjekt mener, må det skje i indirekte sitater – av typen «hun mener at …». Vil de gjengi hva et intervjuobjekt sier, så skal det skje «presist». Med unntak av «eh …», «hm …», små fyllord, forsnakkelser og lignende.

«Alt som framstår som et muntlig sitat i en tekst, må være uttalt muntlig», skrev utvalget og viste til at dette var praksis i The New York Times, The Guardian, Reuters, Associated Press og andre ledende internasjonale medier.

Noen av mediefolkene som utvalget intervjuet advarte mot at mer ordrette sitat ville gi dårligere språk. Utvalget svarte at det ikke var «kjent med dokumentasjon som tilsier at britiske og amerikanske medier har dårligere språk enn for eksempel de norske».

Elitekilder ville omskrives

Ironien virket ikke. I høringsrunden kom det flere protester mot ordrette sitater, blant annet fra Redaktørforeningen. Medievante kilder som utvalget intervjuet var også mot forslaget. De ville ikke bli sitert presist:

«Journalisten får meg til å framstå smartere og bedre», sa stortingsrepresentant Roy Steffensen fra Fremskrittspartiet. «Gjengivelse av meningsinnholdet er ofte bedre enn det jeg sa», sa Geir Isaksen, konsernsjef i Vy. «Journalistene skriver det jeg har sagt med færre ord», sa stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet. «Jeg hadde måttet tenke meg veldig godt om før jeg uttalte meg», sa hun, om hun skulle blitt sitert ordrett.

Til dette repliserte utvalget at «det ikke er noe problem for journalistikken at kildene føler at de må forberede hva de skal si». Ironisk igjen, til ingen nytte.

Når også elitekildene var tilfredse – journalistene hjalp dem til å virke smartere – gadd ikke Presseforbundet gjøre store endringer i plakaten. Det vedtok en formulering om at «kilder skal gjengis korrekt», men la også til at «pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser».

Omtrent som før.

Folket frykter fortsatt

«Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling», står det i den sjette setningen i pressens samfunnsoppdrag. Dette er niende gang ordene «fri» eller «frihet» er nevnt i oppdraget, og det er ikke til å undres over at journalister og redaktører også føler seg fri.

Men betyr «fri nyhetsformidling» at de kan klippe og lime som de vil i sitater? Ja. Da Aftenposten satte sammen tre setninger i et skriftlig svar fra Bane NOR til én setning «som fremstod mer muntlig», mente Pressens Faglige Utvalg (PFU) at det «kan være i tråd med god presseskikk».

Kan de dikte opp sitater også? Ja. Nettavisen mente at sitatet «– Alle misforstår» i tittelen på et intervju med Sissel Kruse Larsen hadde «riktig meningsinnhold», og derfor ikke var i strid Vær Varsom-plakaten. Avisen ble felt på tre punkter i en serie artikler om Kruse Larsen, men ikke for å ha diktet opp dette sitatet – som den hadde gjort. Utvalget nøyde seg med å «advarer mot å sitere kilder med andre ord enn de selv har brukt».

Dette er to av mer enn 30 klager på feilsitering som utvalget har behandlet etter at den lille endringen i Vær Varsom-plakaten ble innført i 2021. Bare én klager har fått medhold.

Mediene er i krise, og det hjelper lite at det fortsatt er grunn til «en generell frykt» for dem ute blant folk. Der ute er det jo ikke mange som har erfaring for at de framstår smartere når journalister skriver om sitatene deres.

Kildeliste:

• «Kvinnen i Giske-videoen i TV 2-intervju: –⁠ Hele greia var bare tull», VG, 20. mars 2019.

• «Sofie (27) danset med Trond Giske. Nå forteller hun sin historie.», tv2.no, 20. mars 2019.

• «Nordmenn er mer negative til mediene etter VG-saken. – Bekymringsfulle tall, sier professor», Aftenposten, 3. april 2019.

• Omdahl, Sven Egil m.fl. (2029): Sa hun virkelig det? Rapport fra Kildeutvalget oppnevnt av Norsk Presseforbund, presse.no.

• Norsk Redaktørforening (2020): Kildeutvalgets forslag til endringer i Vær Varsom-plakaten – høring, presse.no

• Bane Nor mot Aftenposten, PFU-sak 037/22, presse.no

• Sissel Kruse Larsen mot Nettavisen, PFU-sak 25-224, presse.no

• Søk i PFU-basen etter brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.7. ———————————————-

Dette er del 9 av serien «En annen mediehistorie» av Trygve Aas Olsen.

Teksten er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.