Paneldeltakere samles rundt en bærbar HP‑pc ved bord med mikrofoner under møte om presseetikk.

Pressens Faglige Utvalg har et flertall av redaktører og journalister. Utvalgets leder er Anne Weider Aasen, redaktør i NRK, og nestleder er Ellen Ophaug, journalist i Fredriksstad Blad.

Foto: Kent Olsen / Collage

En annen mediehistorie

Etterforsket, tiltalt og dømt av seg selv

«Journalister og redaktører skriver selv sitt eget samfunnsoppdrag, de lager selv reglene for hvor det skal utføres og de bestemmer selv om reglene er brutt», skriver Trygve Aas Olsen i denne kommentaren.

Trygve Aas Olsen Trygve Aas Olsen

Publisert 20.03.2026 - 13:34 Sist oppdatert 20.03.2026 - 13:35

Så mye selv kan gjøre en selvgod, selvopptatt, selvrettferdig, selvtilfreds og i overkant selvsikker – og ingen kan vel nekte for mediefolk kan være sånn. Pluss selvhøytidelige, selvsagt, fulle av seg selv.

«Hver gang vi sier samfunnsoppdraget, så dør det en elefant av kjedsomhet i Afrika», sa Espen Egil Hansen, som da var digitalredaktør i VG, tidlig en morgen på Mallorca i 2012.

Han var på strategisamling i Redaktørforeningen og hadde fått nok av kollegenes selvskryt. Redaktører har en hang til store ord, som «samfunnsoppdrag». Det er så stort, og så tomt, at det kan fylles med hva som helst.

«I seg selv bør den mangfaldige og lause bruken av begrepet samfunnsoppdrag vekkje mistanke», skriver medieforskerne Sigurd Allern og Johann Roppen, «ordet har en sterk klang av 17. mai-tale, legitimering og egenros.»

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet,for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.

Dette er ellevte artikkel og dagens ord er plikt.

Serien publiseres hver fredag.

Les mer fra serien «En annen mediehistorie».

Oppdrag om ditt og datt

Kathrine Lia i Agderposten er en redaktør som ofte griper til samfunnsoppdraget for å legitimere avisas journalistikk:

De siste fem årene har hun vist til oppdraget for å forklare hvorfor avisa skrev om koronadødsfall, om en ung mann som tok sitt eget liv, om en pensjonert bonde som døde av en kreft, om ulik behandling av kvinner og menn i fengslene, om politikeres bindinger, om mediemangfold, om hvorfor redaksjonen jaktet på nyheter fra seks om morgenen til midnatt, om avgangen til en kommunedirektør, om et drap med ukjent gjerningsperson, om enkeltpersoners møte med byråkratiet, om nok en kreftsyk mann, om at avisa ikke tok imot bestikkelser, om at den ville bidra til en opplyst offentlighet, om hvorfor den offentliggjorde skattelistene, identifiserte en som hadde kjøpt svart arbeid og om at den ville legge til rette for et godt debattklima.

Enda godt at elefanter ikke leser Agderposten.

Finnes samfunnsoppdraget?

Verken selvmord, kreft, ulik behandling av kvinner og menn, politikeres bindinger, mediemangfold, jobbing fra morgen til midnatt, kommunedirektører, byråkrati, bestikkelser, en opplyst offentlighet, skattelistene eller identifisering er nevnt i pressens samfunnsoppdrag.

Det er likevel ikke urimelig å tolke oppdraget som Kathrine Lia gjør, og hun gjør jo bare som andre redaktører: Fyller det med noe de synes passer og bruker det som de vil.

Pressens samfunnsoppdrag er nesten helt uforpliktende. Ja, det kan diskuteres om i det hele tatt eksisterer. Søker du på nettet, finner du ingen dokumenter med tittelen «Pressens samfunnsoppdrag», bare ulike forsøk på å definere hva det er.

Nikke og tilføye

I offentlige sammenhenger vises det gjerne til maktutredningen fra 1982, som delte pressens oppgaver inn i fire: Informasjonsfunksjonen, kommentarfunksjonen, overvåkingsfunksjonen og gruppekommunikasjonsfunksjonen.

Pressen skal informere borgerne så de kan ta stilling til viktige samfunnsspørsmål, den skal ha kommentarer og samfunnsdebatt, den skal overvåke dem som har makt i samfunnet og den skal fremme kommunikasjon mellom ulike grupper.

«Pressen vil nok nikke til en slik definisjon av dens oppgaver og funksjoner, men kanskje tilføye enda noen», skriver Svein Brurås i sitt standardverk Etikk for journalister. Det han tror pressen kanskje vil legge til, er at den også har til oppgave å veilede forbrukere, gi kulturell opplysning og underholde.

«Nikke til», men «kanskje tilføye»? Ikke engang Norges fremste ekspert på presseetikk kan med rene ord slå fast hva pressens samfunnsoppdrag er.

Irriterende mange rettigheter

Brurås viser likevel – som de fleste andre, meg selv inkludert – til første kapittel i Vær Varsom-plakaten, som har overskriften «Pressens samfunnsrolle».

Her får mediene mange rettigheter. De kan fortelle om feil som noen har begått, kritisere og debattere, offentliggjøre saker som andre vil holde hemmelig og så videre.

Dette kan naturlig nok irritere folk som vil hindre journalister i å fortelle om noe de har sagt eller gjort. «Dette får du ikke skrive», kan de si, «jeg vil ikke i avisa» og «ikke ta bilde av huset mitt!» Så kommer de i avisa likevel. Huset også. Journalister og redaktører avgjør dette selv. Hus ligger dessuten på offentlige steder, der alle kan fotografere.

Når noen som allerede er irriterte innser hva mediene har rett til, blir de enda mer irriterte og lurer på «hvem i helv …» som har gitt dem rett til alt dette.

Selvdømmeordning

Mediene har selv gitt seg den retten. Pressens samfunnsoppdrag er skrevet av journalister og redaktører. Det er også de øvrige tre kapitlene i Vær Varsom-plakaten.

Samfunnsoppdraget angir målet med journalistikken og resten av plakaten er kjørereglene mediene må følge på veien dit. Er mediene misfornøyde med målet eller reglene, så kan de skrive et nytt oppdrag og lage nye regler. Det er det i så fall Norsk Presseforbund som gjør.

Det er et flertall av journalister og redaktører i Pressens Faglige Utvalg (PFU), som behandler klager fra folk som mener medier har brutt reglene.

Alt dette kalles pressens selvdømmeordning. «Verdens beste», som noen mediefolk hevder at den er, selv om den ikke makter å redusere antall brudd på god presseskikk. Det er like høyt hvert år.

Har Norge verdens beste presseetikk? I så fall er det rart at antall fellelser i Pressens Faglige Utvalg er like høyt for hvert år som går. Det ekstra høye tallet for 2023 skyldes at 31 Amedia-aviser ble felt for samme sak. Kilde: PFU-basen

Egentlig er det mediene selv som har opphøyd seg til den fjerde statsmakt også. De er jo ingen statsmakt. De består, med unntak av NRK, av private bedrifter.

Slik må det være …

Ikke verst, er det vel? Gi seg selv et viktig oppdrag i samfunnet, selv skrive reglene for hvordan det skal utføres, selv avgjøre om reglene er brutt og selv skrive nye regler om man mener det trengs.

Kanskje var det bedre om noen andre skrev Vær Varsom-plakaten, og at mediene ikke hadde flertall i Pressens Faglige Utvalg?

Vanligvis blir man jo gitt et oppdrag fra en oppdragsgiver, eller en blir pålagt å utføre et av sjefen, læreren, foreldrene eller andre som bestemmer over en. Og vanligvis får en ikke selv avgjøre om oppdraget er godt utført.

Men svaret er nei. Som den fjerde statsmakt skal mediene passe på at de tre andre – Stortinget, regjeringen og domstolene – utfører sine oppdrag. Da må de være frie og uavhengige av de andre statsmaktene, og derfor må journalister og redaktører også skrive Vær Varsom-plakaten og dømme seg selv.

Ikke hugget i stein

Samtidig må de være ydmyke overfor den makten og friheten de har gitt seg selv, og som myndighetene gjennom lovverk og praksis har akseptert. Inntil videre i alle fall, politikere kan endre lovene om de vil.

Selvdømmeordningen er nemlig ikke hugget i stein. Pressens samfunnsoppdrag er som en usignert kontrakt mellom mediene og samfunnet, der mediene forplikter seg til å følge Vær Varsom-plakaten og levere journalistikk som er til nytte og bidrar til et godt samfunn.

Hvis et flertall av politikerne på Stortinget mener journalistikken gjør mest ugagn, kan de trekke samfunnet fra kontrakten og stramme inn pressefriheten.

De kan for eksempel opprette et statlig medieombud som skal kontrollere at journalister og redaktører oppfører seg skikkelig. Det danske Medieansvarsutvalget foreslo dette for ikke lenge siden. Trond Giske gjorde det samme som kulturminister i 2008, og gjentok forslaget da han ikke fikk medhold i en klage til Pressens Faglige Utvalg i 2021.

Én plikt

Det er for å unngå slikt at samfunnsoppdragets niende setning sier det er «pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Mediene må selv slå ned på journalistikk som gjør ugagn.

Dette er den eneste plikten de har i samfunnsoppdraget sitt, og den kom inn i 2002 da Per Edgar Kokkvold var generalsekretær i Presseforbundet. Han etterlyste journalistikk som kunne gi svar på disse spørsmålene:

«Er vi like opptatt av de store sakene som av det spektakulære spillet? Er vi mer interessert i innpakningen enn i innholdet? Er vi i ferd med å forskyve målestokken for hva som er smått og hva som er stort? Må informasjonsoppdraget vike for underholdningskravet, kjensgjerningene for kjendiseriet, politikken for pjattet, holdningene for holdningsløsheten?»

Mediene er i krise, og det hadde neppe skadet om de var mer selvkritiske. Plikten til å være dette gjelder alle redaksjonelle medier, men det er bare fagmediene Medier24, Journalisten og Kampanje som daglig driver med slik mediekritikk.

FAKTA: PRESSENS SELVDØMMEORDNING

Vær Varsom-plakaten har yrkesetiske regler for mediene, og den revideres av Norsk Presseforbund.

Vær Varsom-plakaten er endret 14 ganger siden den først kom i 1936. Siste endring kom i 2024.

Pressens Faglige Utvalg, som avgjør klager på regelbrudd, har et flertall av redaktører og journalister.

Kilde: Presse.no

Så da har vel andre brutt denne plikten til selvkritikk da, og blitt felt for det i pressens selvdømmeordning? Ja, særlig. Det har skjedd én gang, i 2007.